God med mental trening

mnydelig

Coaching er blitt milliardindustri i Norge. Vi ønsker å være mer til stede. Leve rikere liv. Bli bedre ledere. Stå i motgang. Stole på egne valg og drømmer. Takk og lov!

«Lykke er ikke noe vi er født med. Lykke kan læres», forteller Lisa Vivoll Straume, veileder i NRKs serie Oppdrag lykke.
«Jeg var veldig slem mot meg selv», forteller deltager Aina.
«Jeg har lyst til å være glad. Jeg er veldig lite glad», sier Kristian.

Fire mennesker i fire måneder. De jobber systematisk og mentalt. Trener på å uttrykke takknemlighet, stedet der gleden unnfanges – og barmhjertighet, stedet der gleden blir født. De utforsker menneskelige utfordringer som det er lett å kjenne seg igjen i:

Hvorfor er vi så usikre i møte med andre?

Hva skal vi med all grublingen?

Hvorfor uteblir selvfølelsen?

Tanketrening

Vi lever i hjernens århundre, slo avisen The New York Times fast for noen år siden. Hjernen er ikke lenger noe skummelt og tabubelagt. Vi vet nå at hjernen er plastisk bevegelig og kan trenes opp, akkurat som resten av kroppen.

Det er stort sett bare mafiabosser i amerikanske TV-serier som fortsatt snakker om «hjernekrympere» når de trenger hjelp med selvfølelsen. Vi andre snakker om livsveiledere, coacher og mentale veiledere.

Eller tanketrenere. Det er det han kaller seg, landets for tiden aller mest profilerte hjernearbeider, Erik Bertrand Larssen. Han er siviløkonom og tidligere eliteoffiser, og han er tanketreneren til Petter Northug og en drøss norske toppledere.  Denne uken er det nøyaktig ett år siden han ga ut boken Best med Mental trening, som har ligget på toppen av bestselgerlistene i Norge i samtlige av de 52 ukene den har vært i hyllene.

Bokens enorme suksess kan leses som et mål på at det begynner å sive inn: God mental helse kan trenes opp. Og hvorfor i all verden skal vi la toppidrettsutøvere, toppledere og superstjerner få ha denne kunnskapen for seg selv? Dette er budskapet fra Erik Bertrand Larsen og tusenvis av andre gode tanketrenere.

Coaching-beistet

Noen er skeptiske til denne utviklingen, blant dem journalist Erlend Frafjord, som har gått undercover i den raskt voksende coaching-bransjen. I den seneste utgaven av det utmerkede dokumentarmagasinet Plot, forteller han historien om hvordan han utdannet seg til livscoach i løpet av to uker.

Frafjord har også snakket med psykologer som er skeptiske til fremveksten av livsveiledere og mentale trenere. De er fortvilet over å «sitte igjen med skadene» etter useriøse aktører.

Plot har all ære av å ta opp et komplekst tema, og det er grunn til å være oppmerksom på useriøse coacher – på samme måte som det er grunn til å sette søkelyset på useriøse håndverkere, journalister, lærere og psykologer.

Den Norske Coachforening har jobbet i årevis med å få på plass en bransjestandard, som innebærer minimum 300 undervisningstimer, 1200 sider teori og 125 timers praktisk erfaring – blant annet. Det er innlysende at et to ukers kurs ikke er like robust.

Vi er tjent med å fortsette arbeidet med å utvikle denne bransjen, men vi er ikke tjent med at det danner seg et inntrykk av tanketrening som hjernekrympende hokuspokus. Hjernen krymper ikke av trening, den utvikler seg.

Klimaet i hodet

Fremveksten av mentale treningsmetoder er særlig gode nyheter for oss som på en eller annen måte har slitt med mentale helseproblemer. De av oss som har hatt nærkontakt med behandlingsapparatet, med psykologer og psykiatere.

Selv er jeg blant dem som har fått god hjelp av en dyktig psykiater. Samtidig er jeg lykkelig for at jeg nå vet så mye om hjernetrening at jeg kan drive forebyggende og reparerende arbeid på egen hånd.

Jeg har forlengst erkjent at ingen andre tar ansvar for tankene mine, og at jeg kan bedre klimaet inne i hodet. Hemmende tanker som – «jeg er ikke bra nok – ingen liker meg – jeg er ensom og upopulær» – kan over tid byttes ut med «jeg gjør så godt jeg kan – jeg er god nok – jeg er kjærlig og jeg er elsket.»

Reparere reparere

Dette arbeidet tar tid. Det tar mange år. Vi aksepterer greit at det ikke holder å ta seg en joggetur og hevde at vi er ferdigtrent. Eller lese en bok og si at vi er utlært. Vi må holde på jevnt og trutt.

Å klage over manglende effekt av et to ukers kurs i mental trening, blir som å kjøpe seg en verktøykasse, sette den under trappen, og klage på at den ikke reparerer huset.

Men ansvaret for egen mentale helse er litt skummelt og kan gi skamfølelse over å bli syk. Da går det an å huske de nye tankene som hjernen er i ferd med å lære seg: «Jeg gjør så godt jeg kan – jeg er god nok – jeg er kjærlig og jeg er elsket.»

Eller, hvis du er Petter Northug: «La ham se ryggen din!»

For ansvaret er også befriende. Kombinert med omtanke og barmhjertighet leder ansvaret oss sakte, men sikkert ut av offerrollen – en rolle intet menneske kan utvikle seg i.

Det er dette som kalles personlig utvikling, og det er langt på vei dette som kalles kulturarbeid i næringslivet. Hvordan forholder vi oss til mennesker som mener noe annet enn oss? Hvordan takler vi nederlag? Hvordan forholder vi oss til andres suksess?

Gleden – et vilt dyr

Det sies at gleden er som et vilt dyr i skogen. Den kommer ikke til leirbålet før vi slutter å jage den.

Så hvordan slutte å jage? Hvordan bygge opp følelsen av å høre hjemme her i verden? Til tross for usikkerhet, sorg og motgang? Hvordan bli modigere og gladere? Hvordan dyrke følelsen av barmhjertighet, mening og tilhørighet?

Det skader ikke med litt mental trening.

Tur i skogen?
Vaske bilen?
Meditasjon?
Silvametoden?
Hva gjør du for å trene mentalt?
Legg igjen en kommentar og fortell om hva som fungerer for deg!