Helt konge!

Hjerter
Det går i ball for mange nå. Begeistringen og hjerteflommen på Facebook skaper vekselvis hoderisting og lattersalver. Men ikke alle ler.

«Hadde det ikke vært for heiaropene jeg opplevde i sosiale medier da jeg begynte å blogge og ytre meningene mine i 2009, hadde jeg neppe sittet i drømmejobben i dag, og heller ikke vært forfatter av to bøker», sier Kristine Oudmayer.

Hun er Unicefs fagansvarlige for prosjektet «Den Ene«, og forteller hvordan verden har åpnet seg de siste årene. Hvordan samholdet og dugnadsånden i de sosiale mediene har gjort henne til en markant stemme i den offentlige samtalen.

Oudmayer er en av de mange som får pågangsmot av innspillene, undringen og hurraropene i sosiale medier.

Hjertet i halsen
Debatten som har stormet i de fleste kanaler den siste uken er ikke bare underholdende – den er viktig.

Vi lever helt i starten av en medierevolusjon og befinner oss sånn omtrent på bleiestadiet i bruk av sosiale medier. Inflasjonen av hjerter og hurrarop hos oss damer og «Helt konge!», «Fulltreffer!» og «Innertier!» hos herrene, tilhører kanskje de barnesykdommer som ofte følger med ny teknologi?

Jeg må innrømme at jeg har ligget våken i natten denne uken og tenkt tanker som: «Hvor tåpelig må ikke dette se ut? Hva med litt impulskontroll – ikke bare foran kjøleskapet, men også på nettet?»

Vi har fått et nytt redskap i hendene og de ivrigste av oss går amok. Derfor er denne debatten viktig og bevisstgjørende. Den nyanserer, og den fører oss videre.

Makten flyttes
For hjertene, bildene og heiaropene er ikke bare barnesykdommer. De markerer et markant skifte i hvordan vi mennesker kommuniserer. På arbeidsplasser og i privatlivet. De gjør samtalene rikere, og de flytter innflytelse og definisjonsmakt.

Før: Publiseringsverktøy var grisedyrt og forbeholdt noen få. Kommunikasjonen i det offentlige rom var langsom og omstendelig og besto stort sett av tekst. Bilder, foto og film var ekstra dyrt å publisere.

Nå: Alle har gratis publiseringsverktøy. Kommunikasjonen er rask, fleksibel, feilbarlig og redigerbar. Skriftspråket konkurrerer med bilder, musikk, filmer og kjappe ikoner. Foto, film og tekst – alt er omtrent like billig å publisere.

Dette virker demokratiserende. Vi trenger ikke å veie for og imot i lange tider, før vi muligens våger å skrive en nyansert takkehilsen til en som har berørt oss med tekst, en strøtanke, et bilde – et vågalt politisk utspill.

Vi kan si Yes! Dette liker jeg!

Et lite kjærtegn
Logikken går omtrent som følger: Vi heier på fotballag, popstjerner og skiløpere – hvorfor skal vi ikke heie på dem som forsøker å løse kreftgåten, jobber med fornybar energi eller andre vi synes har gjort noe skikkelig bra?

«Jeg føler meg ikke hjemme i språk- og symbolbruken», skriver Aftenpostens kommentator Hilde Harbo.

Vel – hvor mange føler seg hjemme i en debattkultur der harde argumenter, skarp sarkasme og skuddsikre vester er blant idealene?

Når terskelen er lav og stemningen god, våger flere seg ut i samtalen, skriver Dagbladet-skribent Bjørk Matheasdatter. Mange mennesker har mye interessant på hjertet, og kan våge seg frem hvis vi har et mer støttende debattklima.

Det har vi mye å tjene på – demokratisk, økonomisk og politisk.

Hjerter i næringslivet
Dette forstår fremsynte ledere. Etter Lehman Brothers-konkursen høsten 2008, den som utløste den finanskrisen som verden rundt oss fortsatt befinner seg i, har den økonomiske samtalen endret seg radikalt.

Det snakkes ikke lenger ensidig om den store P (profitt). Det snakkes om de tre store PPP – People, Planet, Profit. Og størst av disse tre er mennesket. Det skapende mennesket, og innovasjon fordrer dristighet. Mot til å sprenge grenser – bryte tabuer – og gå lenger enn vi har gjort før.

Det er derfor ledere både i offentlig og privat sektor nå jobber intenst med å endre det de avdekker som fryktkulturer. Arbeidsplasser der frykten for å stikke hodet frem og bli latterliggjort er større enn gleden ved å skape. De ønsker å bygge kulturer preget av mot, tilhørighet og mening. Kulturer der de ansatte kan bruke hele sitt menneskelige register.

Global Human Warming
«Dere må huske at inne i enhver økonom finnes et lite menneske som kjemper for å komme ut», sier de to uvanlig festlige akademikerne Lars Jacob Tynes Pedersen ved Norges Handelshøyskole, og Sveinung Jørgensen ved Høgskolen i Lillehammer.

På sosiale medier springer nå økonomer, ingeniører, arkitekter, rørleggere, lærere og journalister ut i full blomst. Der deler de korkonserter, solnedganger, hundevalper og kanelboller, samt gode kommentarer fra New York Times og Bergens Tidende. Vi lytter, jubler, lærer og feiler.

Og ja, harehjertet slår hardt når jeg har lagt ut noe jeg vet kan være kontroversielt eller beint ut teit. Dette er trening. Jeg trener på å ta et skritt tilbake før jeg dømmer andre. Jeg trener på impulskontroll, og jeg kan med hell trene mye mer.

Alt dette er økonomi. Det er politikk. Det er innovasjon og det er samfunnsutvikling. Det er ikke tilfeldig at årets store konferanse for sosialt entreprenørskap Partnership for Change i mai har en hel sekvens på Global Human Warming.

Var jeg flink?
På St.Hanshaugen traff jeg nylig to små karer på åtte år. De kom fra tredje klasse på Ila skole og var sendt ut som reportere:

«Hvordan synes du det er å leve i Norge?» spurte den ene litt sjenert.

Jeg svarte at jeg liker meg godt i Norge. Vi har vakre parker. Morsomme hunder og fine unger. Så la jeg til at noen ganger er det ikke så morsomt, for vi kan behandle hverandre ganske dårlig.

Jo da, de kunne være enige i det.

Så la jeg til at de var gode reportere – gode til å lytte til svar, hvorpå de trakk meg med til læreren sin og ropte:

Hun roste oss!

Læreren, en ung fyr fra nord i landet, klasket hendene sammen og sa: Så bra! Da har vi klart ett av målene våre. To stykker har rost prosjektet vårt.

Jeg fortsetter å heie på folk jeg synes gjør bra ting, og i dag vil jeg heie – ja, JUBLE – over de mange nye stemmene som har kommet til i samfunnsdebatten de siste årene.
Som har gjort denne utfordrende og lærerike uken til nok en læringsdugnad.
Tusen takk til:

Journalist Kari Bu i gatemagasinet =OSLO

Eiendomsmannn Glenn Stenholm i selskapet Boligrådgiveren.

HP-sjef Anita Krohn-Traaseth, som bryter tariffen for åpen og sårbar toppledelse her i landet.

Kristin Molvik Botnmark, direktør for mennesker & kommunikasjon hos Sibelko Europe.

Lill Wadel i LWMagazine

Journalist Kjetil Østli i Aftenposten – en av landets aller beste journalister.

PR-rådgiver Hans Petter Nygard Hansen i Geelmuyden-Kiese.

Loveleen Brenna, daglig leder av Seema.

CEO og corporate rebell, Annicken R. Day i selskapet Corporate Spring.

Coach og forfatter Erik Bertrand Larsen, som har gjort mental trening til folkeeie.

Journalist og foredragsholder Ine Thereze Gransæter

Kommunikasjonsdirektør i Abelia, Hilde Widerøe Wibe.

Prosjektleder Kristin Oudmayer hos Unicef´s prosjekt Den Ene.

Min kjære svoger, Bjarne Johannessen, som lager Hagegnomen Bjarnes Hageblogg, og som hjelper meg å holde min svinesti sånn noenlunde ren 😀

Ha en strålende søndag, alle sammen!
Jeg blir veldig glad hvis dere kommer med deres helter og heltinner i kommentarfeltet under.