Vær stolt av vinternettene dine!❄️

«Han har vært ute en vinternatt før,» sier vi gjerne om en person med erfaring fra livet. Er ikke det en hedersbetegnelse? Noe å være stolt av?

Vinternetter. Du vet kanskje hva jeg mener. De lange, kalde og ensomme nettene etter at kjæresten har forlatt deg. Eller du har mistet jobben. Mistet noen du er glad i. Strøket til eksamen. Gruer deg til å møte mennesker – gå på skolen – gå på jobben. Vil bare sove, fordi når du våkner er frykten der igjen. Sorgen. Savnet. Fortvilelsen. Du tror det aldri vil ta slutt. At du er den eneste som har det sånn. At du er helt alene.

Sånn ser mange vinternetter ut i et menneskeliv, og de færreste av oss slipper helt unna. Vi kan ønske oss sommerdag på sommerdag, men vinternettene har det med å komme – gjerne brått og uventet

Å dele vinternetter
Og vi snakker sjelden om dem. Stapper dem heller ned i esker, og stuer dem inn i kjelleren, langt under eskene med julepynt. Julepynten hentes frem en gang i året, mens vinternettene blir liggende der nede i mørket. 

Skammer vi oss over dem? Lar vi dem bli harde monumenter over feilsteg, i stedet for å betrakte dem som de seirene de faktisk er? Vi kom oss gjennom. Vi er en vinternatt rikere. En erfaring rikere. 

Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre å være stolte av hva vi har vært gjennom? Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishylla som monumenter over et helhjertet liv?

Blir ikke nattseilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis? Medforfattere i hverandres liv. 

Den rå sorgen
Behovet vårt for å ta del i andres vinternetter viser seg tydelig når komiker Else Kåss Furuseth deler rått om livet uten barn, sorg og nedturer i bøker, kritikerroste teaterforestillinger og TV-serier. 

Vi ser det når VGs lesere kårer Christine Koht til Årets navn 2019. Hun inviterer oss like gjerne til å ta på termodressen og bli med inn i den aller mørkeste vinternatten, i sin kamp for livet.

– Folk er sultne på sårbarhet. De er mettet på fasade, sa Christine Koht selv til VG da hun mottok prisen tidligere i desember.

Jeg kjenner at hun har rett, og jeg kommer på et vers i André Bjerkes dikt Amor fati – elsk din skjebne:

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener deg
med det som er nødvendig.

Det som er nødvendig
Hva betyr det? Hvordan gjenforenes vi med det som er nødvendig? 
For meg betyr det å gjenkjenne smerten som en uunngåelig og nødvendig del av livet. At vi har den sammen. Den forener oss. 

”Velkommen smerte! Forlat meg ikke før du har lært meg det jeg skal lære”, skriver den amerikanske forfatteren Glennon Doyle i sin åpenhjertige erindringsbok Love Warrior – en kjærlighetskrigers bekjennelser

Så kan sorgen lære oss? Akkurat nå? Jeg tror det er ømhet. Medfølelse. Takknemlighet. Kunsten å lene seg mykt mot savnet, i stedet for å la det gjøre oss harde, bitre eller spottende. Eller det kan være mot. Bli en som spør hvordan det går, og som spør igjen og igjen – uten frykt for svaret.

«Du kan være en som selv tør å være åpen om hvordan du har det. Men aller viktigst: Være den som bærer håpet for en som selv ikke har et. Du kan være der,» skrev fagansvarlig Kristin Oudmeyer hos UNICEF om kvelden 1. juledag, da vi fikk den vonde nyheten om at Ari Behn hadde valgt å avslutte sitt liv.

Ømhet – følelsenes dronning
Ifølge forsker Ole Andre Solbakken ved Universitatet i Oslo er ømhet den av følelsene våre som i størst grad er bestemmende for god emosjonell helse. Evnen til å romme ømhet og våge å uttrykke den. 

I ømheten bor tårene. Salte, vonde og lindrende. Kanskje er tilgangen til tårer helt avgjørende for å smelte isen i vinternettene? Hva om tårer ikke er det beviset på «sammenbrudd» som vi ofte leser om i mediene? Hva om tårer tvert imot er et vårtegn? Vinterisen som smelter?

Mine tårers store forbilde er Kong Harald. Han går foran og brøyter vei for oss inn i en varmere tidsalder. De ekte tårene hans. I talen etter Utøya. Da han avduket statuen av moren sin, kronprinsesse Märtha, som døde da han var alt for ung. Den legendariske talen hans på hagefesten i Slottsparken, som gikk globalt og rørte mennesker langt utover Norges grenser. 

Jeg opplever kongens varme, salte tårer som en kollektiv nedsmeltning – en slags global menneskelig oppvarming – en Global Human Warming

Vi reiser sammen
Det er fortsatt vinternetter i sikte, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Men kanskje er vi litt bedre kledt enn før? Hva om Else Kåss Furuseth, Christine Koht, Kong Harald og mange andre modige mennesker har utstyrt oss med lue, votter og termodress? 

Vi skal heller ikke glemme at mange av oss har vært ute i kulden før. Vi vet en god del om hvordan vi kan hjelpe hverandre gjennom de mørkeste timene.
Jeg håper og tror det.

Mer emosjonell styrke her:
Gratis emosjonell styrketrening!
Takknemlighet – irriterende sunt
Hjernen trenger gode ord