Kom tilbake, Mahatma!

Mahatma Gandhi – Indias far.

Hvilken historisk person ville du gjerne ha møtt?
Slik lyder Fuelbox-spørsmålet i dag.

Jeg ville gjerne ha møtt den indiske ikke-voldsaktivisten Mahatma Gandhi.
Hvor hentet han styrken sin fra?
Tålmodigheten?
Vennligheten?
Motet?

Om en drøy uke er det 69 år siden Gandhi ble skutt av en hinduistisk fundamentalist, som mente han var for ettergivende ovenfor indiske muslimer.
Fortsatt kan det virke som om begrepet ikke-vold gir assosiasjoner til feighet, godtroenhet og unnfallenhet.

Ikke så merkelig, kanskje, for krig er på et skrudd vis fortsatt forbundet med ære. Krig skaper formuer, tapere og helter. Krig er ganske enkelt spennende – intellektuelt og teknologisk – så lenge den ikke foregår her hos oss.

Historisk prestisje
Man skal ikke ha lest mange sidene i en historiebok for å se at det er krig som gir historisk prestisje. Kultur, litteratur og musikk samles i beste fall sammen til et siste kapittel – under eventuelt.

Man skal heller ikke ha lest mange aviser eller brukt et nevneverdig antall timer foran TV for å se at krig og konflikt er overrepresentert. Paradokset er at selve Krigen er global, fjern og eventyrlig, mens volden er lokal, grisete og smertefull. Krig smaker fortsatt av fortjenestemedalje.

Ok – jeg merker at jeg ikke høres så veldig Gandhisk ut i tonen akkurat nå, og det er akkurat dette jeg så gjerne skulle snakket med ham om: Hvordan beholdt han motet og troen oppe – tross alt?

Fred for pyser?
«Hvorfor skriver ingen fredshistorie? Hvorfor er det bare krigshistorien som blir representert», spurte    Shirin Ebadi – da hun vant Nobels fredspris i 2003.

Hun er et av de betydningsfulle menneskene som forvalter arven etter Gandhi. Hennes kamp er islam – rettere sagt et reformert islam, der sentrale menneskerettigheter, som demokrati, likhet for loven, religionsfrihet og ytringsfrihet kan utvikles.

Spørsmålet hennes treffer rett i krigsfascinasjonen. Hvorfor har vi ikke bokhyllene fulle av tykke bind om fredshistorie? Fordi den er kjedelig? Hverdagslig? Banal?

«Krig er lett,» sier Colombias president Juan Manuel Santos, som vant fredsprisen i fjor. «I krig er alt sort eller hvitt. De er onde og vi er gode. Det er freden som er vanskelig.»

Politisk korrekt fred?
Jeg spurte en gang en fredsforsker hvorfor forskningen hans i realiteten dreier seg om krig, og fikk til svar at fredsbegrepet lett blir klamt og politisk korrekt. Dessuten er vi alle sadister, med en dragning mot drama og konflikt, fikk jeg vite.

Javel. I så fall burde vi bruke adskillig mer energi på å forstå dybden i menneskesinnet.
Hva er det som skjer med oss når vi blir krenket, redde og hatefulle?
Og hvorfor lar vi oss programmere til å akseptere krig som uunngåelig?

Hvor er de dristige tankene?
Hvor er politikerne, statslederne og fredsforskerne som tør å være optimistiske på våre vegne?
Som våger å ha et håp om at vi blir litt klokere for hvert eneste lille menneskeknøtt som blunker mot livet?

Vær forandringen!
Filmen om Mahatma Gandhi, som førte India til selvstendighet fra Storbritannia i, rev med seg åtte
Oscar-statuetter i 1982.

Selv fikk likevel den største prisen av dem alle – seier i kampen for løsrivelse fra britisk
overherredømme i 1947. Litt ironisk er det at Storbritannia i dag, 70 år senere, er den som løsriver seg fra EU.

Mahatma Ghandi fikk også innflytelse over generasjoner av menneskerettighetsforkjempere, ikke minst Martin Luther King og Nelson Mandela.

«Du må være forandringen du ønsker å se i verden.»

 

Slik lyder det mest kjente sitatet etter fredskjempen fra India.
Mer trenger han egentlig ikke å si.

Og nå er det din tur!
Hvilken historisk person ville du gjerne ha møtt?
Jeg blir veldig glad for å høre fra deg!