Krise i kohorten

Dagen startet med at valpen tisset på det persiske teppet til mamma. 
Jeg vil ikke si at mamma er en typisk persisk teppe-dame. 
Hun er mer en natur-trær-sopp-og-bål-dame, men hun har altså persiske tepper på stuegulvet. 

Hun er også renslig utover det vanlige. Hun er en sånn som har det helt strøkent på kjøkkenet – mens hun lager mat til tolv personer.

«Nå ligger henger ledningen til mobilladeren nede på gulvet igjen hører jeg fra kjøkkenet. Vil du ta livet av valpen din?»

Vil jeg ta livet av valpen min? Hva slags spørsmål er det? Jeg klarer å puste her jeg står, for jeg kan faktisk skrive – akkurat hva jeg vil. 
Åh…et blaff av frihetsfølelse!

«Dette går rett inn i boka,» roper jeg tilbake. «Jeg kommer til å utlevere deg rått og brutalt. Pappa også.»

«Jeg må få lese det først,» svarer mamma.

«Det kan du bare glemme,» sier jeg. «Tror du Karl Ove Knausgård ba moren sin om å lese sine seks bind om skam og for tidlig sædavgang? Dette er min kamp. Min historie. Du kan skrive din egen bok, sånn som søstera til Vigdis Hjort.»

Mamma elsker Knausgård. Hun har hørt alle seks bindene av Min Kamp i bilen sammen med pappa. 
Derfor blir det stille ute på kjøkkenet. 
Jeg er så fornøyd med Knausgård-kommentaren at jeg fortsetter:

«Vennene deres kommer til å kaste seg over denne boka. Familien vår også. De vet jo akkurat hvordan dere er. Sånn er det i allefall med mine venner. De kjenner meg så godt at det gjør vondt. 
For dem.» 

Nå er det helt stille på kjøkkenet, så jeg fortsetter enda litt til.

«Jeg er skikkelig glad for at jeg fortsatt har venner. Det kan dere også være. Skikkelig glade.»

Mamma har åpenbart stukket av, for nå hører jeg henne i trappa ned til kjellerstua. 

«Nå er den klikkerten borte, vettu,» roper hun. «Den skulle ligget på bordet her, til felles avbenyttelse.»

En klikker er en liten metallsak som sier klikk hver gang vi trykker. Den skal lære valpen å høre etter.
Mamma har bestemt seg for at denne valpen skal bli verdens mest perfekte valp, akkurat som hun bestemte seg i 1967 at jeg skulle bli verdens mest perfekte lille pikebarn. 
Klikkere var heldigvis ikke funnet opp på 70-tallet.  

«Klikkeren ligger her,» svarer jeg, og gir den til henne så hun kan ta den med ned i kjellerstuen til pappa.

Så blir det stille, og jeg står igjen alene. I tussmørket i spisestua med skrivemaskinen på en høy skjenk og lurer på om jeg skal skrive videre. 
Hvor skal jeg i så fall starte? Hvordan havnet jeg her? 
Kvinne, 53 – singel og barnløs – midt i en global pandemi – boende på et rom på åtte kvadratmeter i barndomshjemmet – sammen med mamma (81) og pappa (82) og to hunder. 

«Hvis det ikke blir bok av dette, blir det aldri bok,» roper jeg ned i kjelleren. 
«Jeg skal få skrevet denne boken på to uker, men da må dere passe hunder hele tiden.»

Jeg lytter etter svar. Hører de meg der nede? Det er stille en god stund, så hører jeg mamma.

«Det er greit.»

Det er greit. Det er greit!?!
De er fortsatt verdens beste – og mest irriterende – foreldre.

En iskald sommerdag i Marka
Jeg vet egentlig godt hvor det startet. Det var en dag i begynnelsen av juli, i Nordmarka utenfor Oslo. Den iskalde korona-sommeren. Regnet øste ned, og det kan umulig ha vært mer enn 6-7 grader da jeg svingte bilen inn på den nederste parkeringsplassen ved Sognsvann. Parkeringsplassen, som hadde vært stappfull siden lockdown i mars, var så å si tom for biler. 

Hyttefolket var nok reist til sjøs og til fjells, mens resten av byen muligens satt inne og så The Crown for tredje gang på Netflix.

«Ja ja, Nemi-jenta mi,» sa jeg til hunden min. «Da var det deg og meg. Vi har Marka for oss sjøl.» 

Nemi er en flatcoated retriever-jente på fem år, og jeg elsker henne. Den myke pelsen. De varme, brune øynene, som blir skjeve når hun gjør noe rampete. Den svarte snuta. Labbene som lukter popcorn når hun har sovet. Hva er dette med hundelabber som lukter så fantastisk godt?

Denne dagen var vi rampete, begge to. Det var så kaldt og mennesketomt at jeg lot henne springe løs. Vi traff absolutt ingen der vi jobbet oss gjennom skogen til Svarttjern og videre opp det vi kaller Reveskogen (en venninne så en rev der en gang) – og opp til Store Åklungen, der jeg hadde planer om å bade.

Vi holdt varmen oppover kneikene gjennom den eldgamle moseskogen. Det luktet sterkt og godt av jord og lyng.

«Vi kan jo late som om vi er på høstferie,» sa jeg til Nemi. «Det er deilig, det også.»

Jeg hadde nettopp lest en artikkel om såkalt kognitiv reorientering, et artig psykologisk triks som innebærer å skrive om nye historier om situasjonen men befinner seg i. Altså – i stedet for å si dette er en skikkelig drittsommer! når det er 7 grader og pøsende regn i tre uker i juli – velge å si dette er som en lang, herlig høstferie. 

For deg som husker Pollyanna-bøkene og «være-glad-leken», så er det noe lignende. For deg som er drittlei denne typen positiv tenkning, foreslår jeg at du holder deg til ditt eget gode, gamle manus.

Uansett. For Nemi og meg ble det en lang, deilig høstdag i begynnelsen av juli. Vi hadde Marka for oss selv og jeg nøt å se hundekroppen som bykset rundt i mose og blåbærlyng. Vi ante fred og ingen fare da en vakker boarder collie plutselig kom løpende opp av vannet. Det var nesten så jeg så ham i slow motion, som Bo Derek i filmen Drømmekvinnen 10. Den vakre hunden ristet seg så vannet sto som en glorie rundt kroppen, og satte på sprang – i retning oss. 

Nemi har alltid elsket Boarder Collier. De er hennes yndlingsrase. Hun tripper rundt dem, uansett kjønn. Slikker dem i munnviken for å vise hvor snill og føyelig hun er. Legger forlabbene i bakken og inviterer til lek. Jeg kan se på hele henne hvor herlige hun synes disse hundene er. Noe med blikket hennes. Det tennes fra innsiden, og halen går som en propell. 

Denne gangen rakk jeg ikke å hente henne inn før hun sprang side-om-side med sin nye venn opp i skogen. 

«Det er ikke så farlig,» tenkte jeg. «Det er så tidlig i løpetiden. Dessuten tar det som regel lang tid, i allefall 5-10 minutter før det skjer noe.»

Men ikke denne gangen. Det tok ti sekunder før de satt fast. 

«Hei du,» sa jeg til den vakre boarder colliens eier, som nå hadde kommet bort til oss. «Her har vi det egentlig alt for hyggelig.»

Eieren var en høflig ung mann, og vi gjorde så godt vi kunne med å holde motet og oppe og praten i gang i de 15-20 minuttene en paring tar.

«Vi kan ikke gjøre annet enn å vente», sier eieren. «Det er farlig å skille dem.»

Ja, det var farlig å skille dem, og jeg husker strengt tatt ikke stort av hva vi snakket om, men jeg fikk med meg at den hyggelige unge mannen på et tidspunkt ga meg mobilnummeret sitt.

«Jeg vil gjerne hjelpe til hvis det blir utgifter og sånt,» sa han, og jeg kjente jeg ble rørt over en sånn omtenksomhet.

«Det tror jeg ikke blir nødvendig,» svarer jeg. «Det er slett ikke sikkert at det blir noe etter bare én parring, og det er veldig tidlig i løpetiden hennes.»

Det skulle vise seg at det ble noe. Nærmere bestemt to nydelige guttevalper – helt sorte, med hvert sitt hvite «slips». Den ene startet altså dagen med å tisse på mamma´s persiske teppe.
———————————————————

«Nå må han ut og tisse med en gang!»

Jeg hører mamma ute i stuen. Balder har våknet. 

«Jeg sa jo nettopp at dere må passe hunder de neste to ukene,» roper jeg tilbake. «Nå må du bestemme deg. Vil du ha denne boken eller ikke? Jeg tror vi kanskje kan hjelpe noen med den. Kanskje det er flere enn oss som har krise i kohorten?»

«Jeg trenger ikke å hjelpe noen,» svarer mamma. «Jeg har mer enn nok med å hjelpe meg selv.»

Så forsvinner hun ut i hagen. Med to svinsende hunder rundt beina. Akkurat nå er de den fineste, lille kohorten jeg kan tenke meg.

Pels til fjells

«Åhhh…for en nydelig valp,» sier trønderdamen. «Kan jeg få hilse? Hva heter den?»

Vi står utenfor hos Trygstad Bakeri på Røros, som må  være et av landets aller beste. Den som har spist softis med multer her, glemmer det aldri. Eller de knallgode julekakene Bordstabels. 
Jeg insisterer på at julekakenavn har stor bokstav. De har egen suverenitet – omtrent som Norge, eller Påske. Jeg insisterer egentlig på at Jul også skrives med stor bokstav. Skulle liksom julen være noe mindre verdt enn Påsken? 

«Den heter Balder,» svarer jeg, før jeg legger til «når han sover. Når han er våken heter han Rabalder.»

Nå er jeg urettferdig, for Balder er en drømmevalp. Smart og kvikk og myk og nydelig – med en bitteliten svart snute foran. Også sover han fra klokken 23 om kvelden til 7 om morgenen.
Det eneste er at han har veeeeeeldig spisse tenner – og kraftige valpekjever.

«Auuuuuuu!» er en vanlig lyd å høre, for det er så fristende å kose veldig med den myke lille kroppen. Men han er jo sin egen, og ikke en kosebamse for oss. Han vil ligge i fred med den myke pelsen sin, og det et er ikke noe rart.

Heldigvis biter han ikke trønderdamen. Han ser på henne med hodet på skakke og sitt skjeveste lille valpeblikk, og jeg ser hvordan hun smelter. Det er så nydelig å se hva som skjer med mennesker rundt valper. Vi blir på  vårt mykeste og beste.

Den lille kohorten vår har forflyttet seg til fjells – nærmere bestemt Røros. Den vakre, gamle Bergstaden på fjellet. 

«Jeg kommer til å savne dere,» sa mamma da vi dro.

«Ikke jeg,» sa pappa.

Han gleder seg til å få «barnefri», som han sier. Jeg mistenker hvilket barn han tenker på. Det er nok det kjempestore barnet på 53 år. 
Han gleder seg også til å slippe og snuble rundt i svarte hunder på persiske tepper.

De har en tendens til å ligge rundt føttene hans når han har sikte på kjøkkenet og mammas Krumkaker. Det er ingenting å si på balansen hans – den er tipp topp!

Men nå slipper han å snuble rundt i stua si.
Dessuten har han mammas Krumkaker for seg sjøl.

Og jeg har Trygstads Bordstabels for meg sjøl.
Dessuten er det ikke persiske tepper på hytta – bare én og annen fillerye – og en Persisk kelim.

Det skal gå bra dette her.

Flyplasser i kohorten

Det var først da jeg landet på hytta at jeg virkelig hørte mine egne tanker.
Hvilket trøkk der er der inne hodet.
Et endeløst kjør av ting som skal ordnes, artikler som skal skrives, kurs som skal lages, valper som skal oppdras – i et eneste kjør.

Akkurat nå sitter jeg foran peisen og skriver, mens valpen ligger på gulvet og gnager på den ene uteskoen min.

Jeg vet godt at han ikke skal lære seg å gnage på sko, det er bare det at jeg endelig har fått satt meg til rette under pleddet, og det hadde vært så deilig å få sitte her i… skal vi si 5 minutter?

Men det går jo ikke. Han har fått smaken på den lille skinnlappen på baksiden, øverst på skoen. Jeg ser det fjerne, nytende blikket hans mens han gnager og gnager på den lille lappen. Gir seg ikke før han får den av.

Akkurat dette vet jeg av erfaring fra de to andre valpene jeg har hatt. De skal ha den lappen av. Og jeg trenger den lappen for å få på meg skoa, så det er bare å vikle seg ut av pleddet.

«Balder,» sier jeg langsomt. «Det der er jo ikke lov…..»

Han ser skrått opp på meg med de brune øynene sine. Jeg kan se at han vet han gjør noe galt. Samtidig er blikket skjevt, så det ser ut som om han fryder seg litt også. Den søte gleden av å være litt rampete? Tulle med meg? 
Tenk at hunder også har sånne blandede følelser. Det er spennende. Forskningen på dyrs følelsesliv har tatt av de siste årene, og jeg leser alt jeg kommer over. Hunder er komplekse følelsesvesener, akkurat som oss.

«Slipp,» sier jeg lavt, og han slipper. 
«Braaaaa….!» sier jeg med lys stemme. «Flink gutt!»

Det er han virkelig. Veldig flink. Han sover hele natta og piper foran døra når han skal ut. Bykser rundt i snøen – hvit på den lille snuta si. Er så søt at det gjør litt vondt. Men mest godt.

Jeg legger noen nye kubber på peisen og ser ilden ta fyr. Det knitrer og brenner. Ellers er det stille i hytta. Nemi ligger i en stol og sover, og valpen har sloknet etter kampen med støvelen. Tilbake sitter jeg og tankene mine. Trøkket inne i hodet. 

Jeg puster dypt og ser ut av vinduet. Snøen som ligger der ute. Den lave formiddagssolen som bryter gjennom furutrærne og sender et ferskenfarget lys over snøen. 

Jeg gir meg selv enda et godt pust inn. Og ut. Vet jo hvor vanlig det er med tankekjør i et menneskehode. De forsker heldigvis på det også. Hva det kommer av. Hvordan vi kan håndtere det. At det ikke er noe å være redd for. Bare akseptere. Puste godt. Være her. Akkurat nå. Med kaffen i koppen og toget som uler i det fjerne.

Jeg ser på flammene i peisen og kommer på en artikkel jeg leste i magasinet Harvest for ikke så lenge siden. Den var skrevet av en leder i Forskningsrådet, fra et 10 dagers stille-retreat – altså ti dager i total stillhet, sammen med andre mennesker. Artikkelen var en dagbok fra de ti dagene, og det var barske saker.

«De første dagene», skrev hun «kjentes det som å ha to internasjonale flyplasser inne i hodet. Med fly som tok av og landet i ett kjør.» 

Jeg lo høyt da jeg leste det, for jeg kjenner igjen noe lignende fra de første dagene alene på hytta. Nå merker jeg at jeg smiler her jeg sitter. Kjenner på en glede over å kunne fortelle denne historien til deg. 

Lettelsen, når jeg tror jeg er alene om noe vanskelig, og får høre at andre kan ha det på samme måten. Tanken på at du kanskje leser det jeg skriver, og hvem vet….?. Kanskje kjenner du deg også igjen i tankekjør og internasjonale flyplasser?

«Det er jo den eneste muligheten vi har til å besøke internasjonale flyplasser for tiden. Kanskje jeg bare skal sitte her og nyte dette kjøret,» sier jeg til meg selv, og det er nesten så jeg kan kjenne et streif av parfyme fra Taxfree-butikken.

Jeg blir sittende. Hører ilden ta tak i kubbene på peisen. Lyden av to sovende hunder. Jeg sitter, omgitt av de finestene lydene som finnes; knitringen fra bålet – rolig pust fra sovende hunder – stillheten i snøen rundt hytta.

For en rikdom.
————————————————-

«Fast mann»

«Du som ikke har fast mann. Det må være fint for deg med de hundene.» 

Hun står der foran meg med sin egen mann. En bekjent som er ute og går tur, og hun mener det nok godt. Hvorfor kjennes det da så dårlig? Jeg blir stående å puste dypt og smile svakt mens jeg hører henne fortsette å snakke om hunder.

Nå hører jeg henne ganske fjernt. Står og kjemper med meg selv. Gjenkjenner den følelsen en sånn setning kan utløse i meg. Den starter som en varm murring i magen, fortsetter som noe hardt oppover i brystet og ender som en krøll bak øynene. På dette tidspunktet trøster jeg meg gjerne til litt indre sarkasme.

«Fast mann?» tenker jeg for å holde humøret oppe. «Hva betyr det? At han er fast i fisken? Er han spikret fast på veggen? Eller sitter han fast i sin egen virkelighet? Og hva er i så fall en løs mann? Er det en mann som har slitt seg? Eller er han løs på tråden? En fallen mann?»

Jeg har lært å gjenkjenne sånne «trøstende» setninger og hva de gjør med meg. Det er sympati, og den utløser et behov for å forklare eller forsvare meg. Eller stikke av. Heldigvis kjenner jeg forskningen på sympati nå. At sympati er noe helt annet enn empati – altså medfølelse. 

Empatien sier: 
«Det er ikke noe rart at du kjenner det sånn akkurat nå, og jeg kjenner meg igjen. Du er ikke alene.»

Sympatien sier: 
«Stakkars deg!» (Underforstått – Det høres fryktelig ut, og jeg er glad det ikke er meg.)

Sympati har et altfor godt rykte. Mens empati er den beste veien ut av skamfølelse, kan sympatien tvert imot påføre skam. Stakkars deg…

Det er den følelsen jeg kjenner på nå her jeg står foran damen med mannen, som åpenbart ikke har slitt seg – ennå.

Det er som å møte den vennen som legger hodet på skakke og spør med fallende, litt trist tonefall på slutten: 
«Hvordan går det med deg da?» 

Som emosjonell styrketrener er det interessant å registrere det samme i den responsen fra dere som leser det jeg skriver her fra kohorten min. 
Noen pøser på med empati av slaget: 

«Jeg kjenner meg igjen. Skriv mer!»
eller…
«Dette er så gøy, og for noen foreldre du har som byr på livet bak fasaden.»
eller….
«Jeg leser høyt for svigerinnen min nå, og det har satt i gang en sånn samtale som vi aldri har hatt før. Tusen takk!»

Også er det de som sender meg telefonnummeret til SOS krisetelefonen og håper at det skal gå bra med meg.

Jeg tviler ikke på at de med sympatien mener det godt. Det kjennes bare så dårlig, og den følelsen er det mitt ansvar å håndtere. Ingen tvil om det, og det er akkurat det jeg driver med her jeg romsterer med følelser og situasjoner.

Her jeg kohorter med tobente på 81 år – 82 år og firbente på 5 år og på 3 måneder.
—————————————————–

«Nå drar jeg,» hører jeg mamma fra stua.

«Hvor skal du,» spør jeg.

«Vi kjører en tur til Sandefjord,» svarer hun. «Vi skal til Berggren og kjøpe fisk.»

Berggren er verdensberømt for fisk i Vestfold – og alt det deilige tilbehøret. Krabbesalat. Fiskesuppe. Aioli. Jeg kjenner et blaff av glede og gode minner idet hun nevner Sandefjord og Berggren, før virkelighetens griper meg, og jeg kommer på at vi faktisk befinner oss midt i en global pandemi.
 
«Tør du det da?» spør jeg. «Gå i fiskebutikken?.»

«Ja, vi står jo i kø utenfor, med 2 meter fra hverandre. Ellers skal vi ikke så mye i byen….. en tur på kirkegården, kanskje…..men der er det jo ikke så mange med Korona.»

Vi spruter ut i latter.

«Du kan ikke skrive det,» sier hun. «Folk kommer til å synes jeg er fæl.»

«Nei, de kommer til å synes du er morsom,» svarer jeg.
——————————————————————

Å leve alene uten barn 

Jeg kjenner at tiden er inne til å fortelle litt om hvordan det er å leve alene uten barn. 
Av én eller annen grunn finner jeg relativt lite litteratur om det – verken skjønnlitterært eller sakprosa.

Hva skyldes det, mon tro? Kan det være litt for mye sorg og skam knyttet til den statusen? Er den fortsatt litt tabu? Eller er den uinteressant? 

Personlig tror jeg på sorg og skam-forklaringen. Det kjennes i allefall sånn, her jeg sitter og skriver. Hjertet banker raskt, og jeg legger merke til at jeg holder pusten. Dette kjennes ikke risikofritt, og jeg tolker det som et tegn på at det er viktig. At det står noe på spill – ikke bare for meg.

Heldigvis har journalist Unn Conradi Andersen gitt ut boken «På egen hånd» i høst, og jeg håper den ligger under juletréet. Skjønt…. hvem ville våge å gi meg en bok om det barnløse singellivet? Et svært modig menneske – eller rettere sagt, et overmodig menneske. 

Nei, jeg får nok kjøpe den selv, og jeg bestiller den akkurat nå. Det er julaften formiddag, og jeg har akkurat kommet hjem fra skogstur. Hundene fryder seg på harde, frosne jorder. Bykser, hopper og småslåss – eller karnøfler, som det het i Åsgårdstrand da jeg var liten. 
«Pass deg, ellers så karnøfler jeg deg!»

Det er hundemamma som karnøfler valpen sin ute på jordet. Det ser ikke ut til at han har noe imot det. Han kaster seg mot henne igjen og igjen. De er to små kraftverk av livsglede, og jeg elsker å se dem løpe sammen.

Nå sitter jeg foran peisen. Lyden av Donald og vennene hans i bakgrunnen, og tenker igjen på hvordan jeg havnet her – singel og barnløs? På egen hånd? En situasjon som alltid settes på spissen i julen, full som den er av barndomsminner og oppsummering av året som har gått.

Men hvor starter jeg? 

Skal jeg starte ned de endeløse søndagene? Eller med de deilige tirsdagene med bok, regn på ruta og to sovende hunder ved føttene? Eller hva med den synkende følelsen hver gang en kjent person får spørsmålet «hva er du mest stolt av i livet…………?»

Jeg holder pusten og håper på et overraskende svar, helt til svaret kommer: «barna mine». 

Den synkende følelsen da. Her snakker en person som har gjort fantastiske ting for andre mennesker, løst kreftgåten eller skapt nye retninger innen psykologien – også er de mest stolt av barna sine.

«Du kan ikke skrive dette her!» hører jeg en velkjent indre stemme. Den stemmen vil meg vel. Den vil beskytte meg. Sørge for at jeg holder meg innenfor det akseptable, slik at jeg ikke blir utestengt fra flokken.

Jeg har også lært meg å stille spørsmål til den stemmen. Den er ekstra sterk hver gang jeg er forsøker meg på noe nytt – hver gang jeg er i nærheten av noe modig, sant, sårt og viktig. Da er den ekstra sterk, så jeg velger å ignorere den nå.

Hva om mamma var blitt intervjuet og spurt om hva hun er mest stolt av her i livet. Ville jeg ønsket at hun sa «barna mine»? Altså meg?
Nei!
Nei, og atter nei!

Hun, som er en tryllekunstner med mat og fryder menneskene rundt seg hver eneste dag?
Hun, som har hjulpet mennesker, som psykiatrisk sykepleier og smertespesialist? 
Kan ikke hun få være stolt av noe annet?

Jeg tar et dypt pust igjen – og slipper det ut. Tenk at jeg sitter her og holder pusten! Jeg er ikke i fysisk fare her jeg sitter, men likevel kjenner jeg på frykt og…. ja, hva er den følelsen som knyter seg sammen bak øynene? Den kjennes rød og varm. Jeg tror det er lengsel. Eller kanskje sorg? Og jeg kjenner et sinne som bobler også. Og noe som klemmer rundt hjertet? Er det fortvilelse? Eller en gryende ømhet? 

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det litt diffuse begrepet kjønnsroller trigger sterke følelser i meg. Jeg har for eksempel vært høy og stor siden femte klasse på barneskolen. Plutselig vokste jeg en halv meter på ett år, og i femte og sjette klasse var jeg høyest i klassen. Å, så ofte jeg har drømt om å være liten og søt! 

Som voksen finansjournalist forsøkte jeg lenge å være «en av gutta». Jeg var med på strippeklubb på julebordet, for å være «kul» og ikke «masete kjerring». Jeg drakk øl med begge hender og knuste en gang en kollega i goCart. Han snakket ikke til meg på flere måneder.

Til slutt ble jeg sliten, og det gikk gradvis opp for meg at jeg egentlig bare oppnådde å være en dårlig jente. 
Gutt ble jeg i allefall aldri. 

En av de mange historiene jeg har laget meg, er at jeg har valgt bort mye i livet – samliv – barn – familie – av frykt for å «havne i skrubben». Stå i kulissene – ta oppvasken – være usynlig og rydde opp. Ikke få brukt kreftene på genuint skapende arbeid. Drive ubetalt omsorgsarbeid. Som du skjønner… den kjønnsrollen min kan du få når som helst. 

Jeg klarte aldri å tro på at jeg kunne få begge deler – friheten til å skape og trygghet og beskyttelse i en egen familie. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å tro på det, og jeg håper at jentene etter meg kan ta det som en selvfølge.

Gjennom årenes løp har jeg fått synge jazz-standardlåta The Lady is a Tramp mange ganger – fullt storband og trøkk, og jeg kjenner det som en bølge av fryd fra føttene, gjennom kroppen og ut av fingrene hver gang vi kommer til verset:

She won´t dish the dirt
with the rest of the girls.
That’s why the lady 
is a tramp.


Jeg er klar over at en låten er fra 1937, og at mye har endret seg siden den gangen. Men som finansjournalist så jeg det igjen og igjen. Damene som inviterte til konferanser og foredrag – la forholdene til rette så menn kunne gå opp på scenen og fortelle om hvordan verden hang sammen.

Damene kom på scenen til slutt, når herrene skulle ha blomster etterpå, og husker jeg tenkte: 
«Dette gidder jeg ikke! Jeg skal opp på den scnenen! Jeg vil ikke bake en eneste kake eller levere en eneste blomst.»

Så dumt. Så trist. Og samtidig – så…..tøft? Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli fylt av så mye opprør. En klassisk skolert pianist og fløytist fra Vestfold. Flink pike i ti generasjoner. Nå kan jeg kjenne på en stolthet over faktisk å leve ut det opprøret. Være «vanskelig». Utfordre det bestående. Ikke akseptere vedtatte sannheter – ikke engang mine egne.

Jeg iunnrømmer at jeg har vært en stolt tramp. Når jeg ser Lady og landstrykeren på julaften tenker jeg – «Jeg er ikke Lady med blafrende øyenvipper – jeg er jaggu steike meg landstryker´n!»

Nå kjenner jeg en begynnende hodepine. Det dunker i tinningene og brynene rynker seg. Det kjennes som en slags jernklo i magen. Som om å bli angrepet fra innsiden, der stemmen advarer, sterkere enn før; 

«Du kan ikke skrive dette! Du høres bitter ut. Det er pinlig. Hvem skulle interessere seg for dette? Ikke vær så selvopptatt! Ta deg sammen. Tenk positivt!»

Her kommer en innrømmelse til: Jeg elsker å skylde på omgivelsene for valg jeg har tatt. Det er så deilig å ha noen å skylde på! Jeg har allerede nevnt kjønnsrollene. De skylder jeg på. Det er kjønnsrollenes skyld – helt klart. En annen favoritt er patriarkatet. Altså hierarkiet som plasserer kvinner på bunn (interiør er jentetull!) og menn på topp (fotball er kunst!). 

Jeg skylder også gjerne på foreldrene mine. Han var konsernsjef og hun var sykepleier. Mamma er ett av de modigste og ærligste menneskene jeg kjenner. Hun byr på ekte historier fra livet sitt, og hun skyr ikke unna det som er ubehagelig. Hun forteller fra middager hun har vært på, der bordkavaléren stiller standardspørsmålet – «hva driver du med?». Hun svarer sykepleier – hvorpå han snur seg til én som kanskje driver med noe viktigere og mektigere – noe innen finans eller eiendom.

Jeg må puste. Ta en pause. Jeg lar blikket hvile på hundene mine på teppet ved peisen. Må minne meg selv på hvorfor jeg skriver dette. Det er fordi jeg tror på å dele historier. Jeg tror på å snakke sant fra livet. Da kan vi bli gladere og mindre alene, og kanskje litt klokere, for dette med kjønnsroller og livsvalg er jo ikke akkurat småtterier. Det er ikke livets lommerusk, liksom.

Nå puster jeg ut i et langt sukk, og kommer på at jeg kanskje ikke er helt alene om å føle så sterkt om kjønn og identitet. Kanskje kan du gjenkjenne noe her? Noe fra jobben? Noe fra konferanser? Kanskje lever du alene selv? Kanskje gjør broren din det? 

Visste du at 30 prosent av alle norske menn lever uten egne barn, og de fleste av dem er ufrivillig barnløse? Vi snakker 1/3 av alle norske menn.
Det er veldig mange.

Hvordan har de det? Når får vi høre fra dem? Hvilke historier skjuler seg bak den statistikken?

Tanken på deg og din historie gjør at jeg blir sittende og smile. Jeg forteller meg selv at kanskje du også har hatt dine kamper, og da kjenner jeg meg ikke så alene lenger. 

En bølge av takknemlighet skyller gjennom kroppen. Tenk at jeg kan sitte her og skrive, og så kommer tårene. Det er så sårbart, dette her. Lengselen etter kjærlighet og tilhørighet. Så privat – og så fellesmenneskelig. Jeg tillater tårene å renne. Forestiller meg at de er sjelens vanningsanlegg. En slags kjærlighet som kommer ut av øynene. 

Jeg tenker på deg som har lest helt hit. 
Kanskje kjenner du deg litt igjen i noe? 
Kanskje tenker du «stakkars henne som lager så mye styr av dette her.»? Jeg kjenner uansett at jeg gleder meg til å skrive videre.
Takk for at du leser.
Takk for innspill og eposter.

Jeg anbefaler podcasten Barnløs på godt og vondt.
Det er Cecilie Hoxmark som har laget en podcast for å fjerne tabu og fordommer og fremme frihet til å velge ulike måter å leve på.

Ønsker du å lese mer?
Hva er raushet?
Hva er emosjonell styrke?
Takknemlighet – irriterende sunt

7. desember ⭐️Hva er raushet?

Raushet er å holde sin egen svinesti sånn nogenlunde ren. Grafikk: NinaBea
I dag handler den Feiltastiske Adventskalenderen om raushet.

Hva er raushet for deg?
For meg handler det om sånt som dette:

  • Å vise vilje til å lytte til og anerkjenne andres perspektiver og fagkunnskap
  • Å våge åpenhet.
  • Å våge å feile, og tillate andre å feile.
  • Å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.
  • Å se etter andres styrker, framfor å jakte på andres svakheter
  • Å ha en inkluderende holdning og kroppsspråk
  • Å ha et språk basert på å forklare og fortelle framfor overbevise og argumentere
  • Å ha et mål om å forstå framfor å vinne en samtale.
  • Å unne andre suksess.
  • Å hjelpe andre.
  • Å ha en holdning til at det å skifte mening er tegn på styrke framfor svakhet
  • Å konfrontere og å sette grenser med vennlighet.
(mer…)

Makt og følelser

Hva er makt, og hvorfor er mange redde for dette ordet?
Denne samtalen ga meg et kjempestort AHA!

Det handler om den gamle maktmodellen:
Å ha makt OVER……mennesker, dyr og natur – (Machiavelli & Co.)

Den nyere modellen
Å ha makt MED…. Eller makt TIL…. å bidra til meningsfulle endringer sammen med andre.
💡AHA! 💡

Klikk på bildet for å komme til podcasten Unlocking Us på Spotify

HER er professor Brené Brown – en av vår tids store globale endringsagenter, i fersk samtale med presidentkandidat Joe Biden.

Hjertebank og AHA!
Dette er så viktig at jeg sitter her med hjertebank – og jeg kjenner at jeg holder pusten…
Det knaker i hjernen, og jeg gjenkjenner både frustrasjon og iver.

Vi liker kanskje å tro at vi ikke bruker «makt over»-modellen, men HALLOOOOO …. vi bruker den!

Jeg har i allefall brukt den, og jeg ser den bli brukt rundt meg.
Hvorfor skulle vi ellers være redd for ordet makt?

Så hva kjennetegner de to modellene?

MAKT OVER….. (mennesker – dyr – natur)
– Bruker frykt som virkemiddel.
– Splitter og destabiliserer for å bevare makten.
– Gir folk en falsk følelse av trygghet, basert på nostalgi og ideologi fremfor fakta.
– Å ha rett er viktigere enn å gjøre rett.
– Gir folk noen å skylde på for det ubehaget de opplever. (Gjerne folk som ser og høres annerledes ut enn majoritetskulturen.)
– Devaluerer anstendighet, slik at det å oppføre seg anstendig blir sett på som svakhet. (anstendighet er for pingler og politisk korrekte «suckers»).
– Begreper som «frihet» og «rettigheter» brukes til å polarisere. (Din frihet trues av andres frihet.)
– Det å tjene andre mennesker, hjelpe andre, ansees som svakhet.

«Makt over-modellen» spiser seg i det hele tatt stor på frykt, og frykt har ganske kort holdbarhetsdato.
Vi kan ikke holdes redde for bestandig.

For å beholde frykten er det derfor vesentlig å utøve en økende evne til å være slem – som å påføre skam, mobbe, gjøre folk små – (særlig sårbare grupper.)

Du har kanskje jobbet i et slikt miljø, eller gått på skolen i et slikt miljø?

Dette handler ikke bare om politisk lederskap – det handler om lederskap generelt.

En siste skremmende del av «makt over»-modellen er å umenneskeliggjøre andre grupper.

Hat og vold eskalerer og språkbruken er også voldelig.
Umenneskeliggjøring i form av språkbruk er starten på ethvert folkemord i historien.

Så var det den andre modellen.

MAKT TIL … (å endre) og MAKT MED… (andre mennesker)
– Delt makt, der makten brukes for å stabilisere og finne felles grunn.
– Anstendighet ansees som et uttrykk for selvrespekt og respekt for andre.
– Møter folk som er usikre og redde med åpenhet og vilje til å bli holdt ansvarlig.
– Lærende kulturer, som oppfordrer til kritisk tenkning og innspill fra ulike perspektiver.
– MYE mer komplisert, fordi den normaliserer ubehag og erkjenner at endring gjør vondt (i stedet for å ta snarveien å skylde på noen).
– Beveger seg bort fra å skylde på og påføre skam, mot å bli holdt ansvarlig for handling og visjon.)
– Opptatt av å tjene andre, i motsetning til å bli oppvartet av andre.
– Empatidrevet.

«Jeg ser min rolle som leder slik at jeg skal tjene deg – min jobb er å løfte din egenstyrke, ikke å beholde makten.»

Rettigheter og frihet går hånd-i-hånd med ansvarlighet overfor landet og byen og naboene.
I organisasjoner og bedrifter – rettigheter og frihet går hånd-i-hånd med ansvarlighet overfor kulturen og forholdet til kollegene.

Slik kan professor Brené Browns forskning på makt oppsummeres (første 10 minuttene av podcasten).

Hun jobber med den amerikanske militæret, med store amerikanske kirkesamfunn og Fortune 500-selskaper, og hun ser tydelig at de beste selskapene er interessert i «makt med»-modellen.

Målet med makt med og til er å støtte folk til å tro på seg selv – kjenne mening, mestring og tilhørighet:

Mening sier ✨
«Jeg er med på å gjøre livet til andre mennesker bedre.»
Mestring sier ✨
«Jeg fikser dette! Vi fikser dette!»
Tilhørighet sier ✨
«Jeg er en del av noe viktig – og større.»

For næringslivet og offentlig sektor er dette kanskje den viktigste å ta med seg: Makt med/til skaper psykologisk trygghet – det mest helsefremmende, innovative og lønnsomme kulturen vi kan drømme om å skape der vi er.

Kultiverer en lærende kultur av voksende tenkemåte (Growth midset).
«Jeg taper aldri. Jeg lærer eller jeg vinner.»

Spørsmålet er da – hva slags modell jobber du ut fra?
Hvilken jobber jeg ut fra?
Hvilken modell kjenner du best?

Jeg vet at jeg kjenner «Makt over»-modellen godt.
Jeg har sett den utøvd i næringslivet – jeg har sett den utøvd i politikken.

Det er nok derfor jeg så lenge har mislikt makt-begrepet.
Nå vil jeg utforske «Makt med og makt til» resten av min tid her på planeten.

DEL gjerne denne artikkelen dersom du liker den.

Les flere populære artikler:
Hva er emosjonell styrketrening?
Takknemlighet – irriterende sunt
Vi ler så vi griner!

Heia norsk skole! Menneskekunnskap i sentrum

Fra i høst vil ungene våre bli topptrent i menneskekunnskap på skolen.

– Hvordan kan de skape de gode relasjoner til andre?
– Hva kan de gjøre for å bidra til demokratiet i praksis?
– Hva er følelser, og hvordan gjøre dem til en styrke?

«For å få fremtidens jobber kan karakterer bli mindre viktig. Om du er samvittighetsfull, menneskenær og har evne til fordypning, vil bli vel så viktig i mange jobber,» sier Camilla Tepfers – som har gjennomført en stor jobbundersøkelse for LO og Spekter.

Så derfor – Heia norsk skole; Lærere, elever og alle som jobber med Fagfornyelsen.

(Hvis du er interessert i mer om norsk skole og fremtidens viktigste jobbferdigheter, kan du lese hele saken under bildet.)

«Jeg har en kjempestor reptilhjerne,» sa en mann jeg møtte i sommer.

Han er utdannet i forsvaret, og sikter til en tendens han har oppdaget hos seg selv: Han leter ofte etter feil og farer, noe som kan føre til uønsket negativitet og bekymring. 

Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i det han snakker om, og det er ikke noe rart – for vi mennesker er født litt redd og skeptisk hjerne. 

Den eldste delen av hjernen vår – amygdala, populært kalt reptilhjernen – holder oss mer engstelige og redde enn vi strengt tatt har godt av.

Hva skjer med jobbene våre? Med smittespredning og korona? Helsen? USA? Økonomien? Kulturen? Klima? Hvem skal skape nye arbeidsplasser, og hvordan gjør vi det? Hvordan holde pågangsmotet oppe?

På lag med hjernen
Et godt sted å begynne er å gi ungene våre den kunnskapen og de ferdighetene de trenger for å leve trygge, skapende og kjærlige liv i en kompleks verden i rask endring. 

Fremtidens jobbferdigheter
Virkelig spennende blir årets skolestart når den settes i sammenheng med de viktigste jobbferdighetene fremover, og det vet vi faktisk ganske mye om.

Da 300 arbeidsgivere og tillitsvalgte fikk hver sin mentometerknapp, og trykket på hvilke ferdigheter de mener blir viktigst for fremtidens arbeidsliv, var det utrolig nok evnen til å være menneskenær som steg frem.

Når maskiner gjør jobbene våre, er vårt fortrinn skaperkraft og kreativitet, i tillegg til å gode relasjoner med andre mennesker. 

Fra karakterer til karaktér
«For å få fremtidens jobber kan karakterer bli mindre viktig», sier Camilla Tepfers, som gjennomførte undersøkelsen for LO og Spekter.

Det er nettopp den retningen norsk skole tar et bestemt skritt mot nå i høst, gjennom Fagfornyelsen. (Les om Fagfornyelsen HER!)

Fra i høst vil ungene våre blant annet lære den grunnleggende ferdigheten som de færreste av oss lærte på skolen; Å berolige sitt egen fryktsenter i hjernen.

Opprinnelig skal det urgamle fryktsenteret holde oss i live, men kommer dessverre ofte i veien for det som gir livet mening: glede, undring, skapekraft, vågemot og den livsviktige følelsen av tilhørighet – for ikke å snakke om selve læringen. 

Skole på rett vei
Det er grunn til å feire at samtlige av skolens fag fra i høst skal bygges på en grunnmur av:

Folkehelse og livsmestring – god psykisk og fysisk helse, slik at elevene kan ta ansvarlige livsvalg og oppleve mest mulig glede, mestring og tilhørighet i livene sine.

Bærekraftig utvikling, som handler om å verne om livet på jorda og å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov.

Demokrati og medborgerskap – erfaringsbasert læring om demokratiets forutsetninger, verdier og spilleregler, slik at elevene får lyst til å delta i demokratiske prosesser.

Skolens målsetning har lenge vært å skape «gagns menneske i heim og samfunn». Fagfornyelsen tar et viktig skritt videre, og beskriver konkret og tydelig hvordan dette kan gjøres.

Menneskekunnskap er gull i arbeidslivet

«Om du er samvittighetsfull, menneskenær og har evne til fordypning, vil bli vel så viktig i mange jobber», sier hun til VG.

«Så det er jobbhåp for alle», spør VGs journalist.
«Ja, for alle som vil», svarer Tepfers.
«Hva er nedsiden?»
«Det er at disse kompetansene ikke er noe du har som fag på skolen», sier Tepfers.

Dette var i fjor – før Fagfornyelsen og nettopp disse ferdighetene ruller ut i norsk skole. Kanskje begrepet «gangs menneske» kan byttes ut med «mot til å være menneskenær»?

Enkelt, men ikke lett
Hva vil det si å være menneskenær? Er det evnen til å lytte? Mot til å si ifra? Møte meningsmotstand med undring i stedet for frykt og sinne? Evne til å sette grenser – si nei – følge egne verdier og ikke andres forventninger?

Hva tror du det betyr å være menneskenær?
Vi trenger en begrepsdugnad her.


Og vi trenger trening, for det er ikke lett å være menneskenær, selv om det kan høres både banalt og enkelt ut, og da er vi tilbake ved reptilhjernen og fryktsenteret i hjernen.

Vi mennesker er ikke lenger redde for å bli spist av ville dyr. Det er helt andre ting som truer oss, og det dreier seg ikke sjelden andre mennesker. 

Frykten for å være rar og annerledes. Komme med dumme idéer. Gjøre feil og utsette oss for å kjeft. Et hånlig blikk fra en lederfigur (blir jeg sosialt utestengt nå?) 

«Helvete er andre mennesker,» skrev filosofen Jean Paul Sartre. Det kan hende at hjerneforskningen legger til rette for en revisjon av den godeste Sartre.

«Helvete er meg selv og reptilhjernen min.»

Menneskekunnskap til folket!
Norsk skole er på modig og riktig vei gjennom Fagfornyelsen. Alt det vi er redde for – annerledeshet – å gjøre feil – alt dette vil vi lære mye om i årene fremover. 

Vi kommer neppe til å kunne måle resultater i år – eller neste år – men kanskje om ti år? Eller tjue. Da våger vi kanskje menneskenærhet, hele gjengen?

Heia norsk skole, lærerne og ungene våre!

Flere artikler om menneskekunnskap
De 10 selvvettreglene
Hjernen trenger gode ord
Emosjonell styrketrening – GRATIS kurs!