Det er ikke hver dag jeg tar på meg rustningen, men åpenhet, rettferdighet og demokrati er verdt å kjempe for.
Vi nærmer oss tross alt 17. mai!
Så derfor…
Kjære norsk maktelite
Dere er en fin gjeng. Jeg stoler på dere.
Derfor kjenner jeg på en fortvilelse.
Et behov for å si ifra når dere gjør noe som er veldig, veldig dumt.
«Politisk innflytelse er utrolig billig. Det er verdens mest underprisede vare», sa investor Warren Buffett da jeg intervjuet ham i Omaha i 2005.
«Jeg kan møte med en hvilken som helst politiker – det kan ikke du. Jeg trenger ikke engang å gi dem penger. Det holder at de tror jeg kan komme til å gjøre det. Det er ikke sånn et demokrati skal fungere,» sier Buffett.
Vi lever av tillit
15 år senere ser vi denne kulturen bevege seg til Norge. Jeg kjenner på en fortvilelse over fraværet av blinkende røde lamper i frontallappen til normalt visjonære og kloke norske ledere.
Jeg forstår at det å motstå fristelser må være vanskelig når man sitter på toppen. Det er som å motstå tyngdekraften, for penger og makt har sterk gravitasjonskraft. Det er ikke til å komme bort fra.
Det kan godt være at «alle andre» skal på festen til Nicolai Tangen. Men vi skal ikke det.
Alle som noen gang har vært i nærheten av store penger vet hvordan de virker på omgivelsene. Ingen er immun mot dette, og den som anser seg som immun, er i en ekstra faresone.
Selvinnsikt og åpenhet
Det er ikke rart at man kan bli fartsblind av å ha vært lenge i maktposisjoner. At man tror man kjører i 30 km/t når man er oppe i 130. Det er ikke noe rart i det hele tatt, men det er ikke bra.
Vi mennesker er påvirkelige, og det kreves en god porsjon selvinnsikt for å få øye på, og anerkjenne, egne blindsoner, og lite er mer tillitvekkende.
«Jeg er et nedrig, lite enkeltmenneske, som vil ha et samfunn som er bedre enn meg selv,» sa skuespiller Ane Dahl Torp for noen år tilbake. Jeg deler hennes ønske, og jeg skulle ønske lederne våre gjorde det samme.
Høy lønnsomhet og livskvalitet
Her er vi ved hovedpoenget. Dersom vi gir etter for pengenes iboende tyngdekraft og importerer milliardærmakten til Norge, risikerer vi å devaluere den sterkeste valutaen vi har i dette landet; tillit.
Verdien av den tilliten vi har til hverandre, til institusjoner og til politikere kan ikke fullt ut måles i penger. Den måles best i form av høy livskvalitet og gode relasjoner.
Tillit reduserer kostnader forbundet med konflikter, rettssaker og grunnleggende mistenksomhet i alle ledd. Tillit er lønnsomt, produktivt og helsefremmende.
Vi trenger et familieråd. En skikkelig samtale om hvordan vi ønsker å ha det i norsk økonomi og politikk.
I motsetning til den forretningskulturen som Warren Buffett beskriver, som er massivt tillitsødeleggende. Den er sannsynligvis roten til ulikheten, den sosiale korrupsjonen, den økte samfunnsuroen og polariseringen vi ser i USA for tiden.
Misunnelse og jantelov?
«Det er ikke misunnelse som driver journalister til å søke innsyn i offentlig pengebruk og kommunikasjon. Det er ikke janteloven som driver fremtredende juridiske eksperter på korrupsjon og forvaltning til å påpeke hva loven faktisk sier», skriver Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten.
Siden løvet spretter i Norge og vi nærmer oss 17-mai; de graver i dette fordi de forvalter demokratiet vårt. De forvalter dette som er «bedre enn oss selv».
Kall det helvete
Også var det dette med å drive business fra Cayman Islands og Jersey. Juridisk sett er det ikke forbudt (ennå), men det må være vår felles oppgave å søke mot å avskaffe disse «skatteparadisene» – ikke legitimere dem gjennom å gjøre forretninger der. Jeg håper Norge aktivt vil være på den riktige siden av historien her.
Og hvorfor kalle det paradis i det hele tatt? Ord betyr noe, og aggressiv skattereduksjon og lukket forretningsvirksomhet på Cayman Island eller Seychellene er paradisisk kun for verdens ene prosent, og knapt nok det.
«Hvorfor kalle dem skatteparadiser? I virkeligheten bidrar de til helvete på jord.»
I virkeligheten bidrar de til helvete på jord. Disse null-skattelandene legger grunnlaget for hvitvasking av narkotikapenger, våpen- og menneskehandel – for ikke å snakke om terrorfinansiering. Og ledere og politikere er med. Stilltiende. Det er jo så lønnsomt! Alle andre er jo der.
«Hvorfor snakker ingen om det egentlige spørsmålet: Skatteunndragelse,» spurte historiker Rutger Bregman under verdens økonomiske forum i Davos i 2019. «Det er som å være på en konferanse for brannmenn der det ikke er lov til å snakke om vann.»
Vi trenger modige banker
Går det an å tenke seg banker og finansinstitusjoner som aktivt engasjerer seg for samfunnsbygging på et dypere og mer aktivt plan? Som tar lederskap i det globale arbeidet mot terrorfinansiering, skatteunndragelser og ulovlig våpenhandel?
Tenk deg den første banken som sier høyt at de vil bidra aktivt til avskaffelsen av skattehelveter? Jeg håper det blir en norsk bank.
Tillit er lønnsomt, produktivt og helsefremmende.
Forresten. Kunne dette vært et langsiktig prosjekt for det norske oljefondet?
«Men alle andre gjør det!»
Vi trenger et familieråd. En skikkelig samtale om hvordan vi ønsker å ha det i norsk økonomi og politikk. Hva vi skal ta vare på og hva vi skal kaste? Kall det vårrengjøring.
Jeg har ingen problemer med å se at det kan virke smålig og kjipt å måtte vise frem reiseregninger og stille med åpne kundelister, men det er sånn vi gjør det i Norge.
Det kan godt være at «alle andre» skal på festen til Nicolai Tangen.
Men vi skal ikke det.
Det er ikke sånn et demokrati fungerer.
Vi skal klare bedre enn som så.
Les flere artikler
Vær stolt av vinternettene dine!
De 10 selvvettreglene
Ditt emosjonelle treningsstudio
