Er du en av dem som plutselig har hjemmekontor? Jeg har sittet hjemme og jobbet i 11 år nå, og her er mine beste tips.
Finn deg et bra sted å sitte. Hjemmekontor kan være skikkelig fint. Tenn et lys. En bolle med frukt. Unngå sofaen (Det er fristende, men der har jeg røket på en hissig senebetennelse 🤣).
Kjøp deg god kaffe. Du fortjener å ha den aller beste kaffen mens du jobber og gjør verden litt bedre.
Ta pauser innimellom. Hver time er lurt. Gjør noe annet. Jeg spiller gjerne litt piano, leker med hunden (🐶) eller tar meg en meditasjon. Det er gull for hjernen! 🧠
Gå på tur i dagslys. Anse det som jobb. Det er gjerne på turer jeg løser problemer og får de beste idéene.☀️
Sørg for å dusje og kle deg så du kjenner deg bra. Jeg har ofte falt for fristelsen til å dasse rundt i pysjen. Da holder de gode idéene seg langt unna, for å si det sånn… (Gode idéer er kresne og de liker god hygiene.)
Vask tastatur – mobil – lysbrytere – hver dag! Vask hendene hele tiden! Hilsen Tante Sofie 👏
Ha kontakt med andre gjennom dagen. Det finnes mange gode digitale kommunikasjonsplattformer, som Slack, Zoom, Skype og Facetime. Hvis dere er flere som jobber hjemmefra (inkludert skolebarn) – anse dem som kolleger. Lag kjøreregler. Bli enige om hvordan dere vil ha det i deres arbeidsfellesskap. 👬
Vær snill med deg! Klapp deg selv på skuldra titt og ofte. Gi deg selv all den rosen og motivasjonen du trenger. Det er ikke noe rart om det kjennes ensomt og rart og usikkert akkurat nå. Ros deg selv for at du gjør så godt du kan. Husk at du er feiltastisk! 👏
Praktisér takknemlighet. Hvis du kjenner bekymringstankene komme som lavtrykk inn i hjernen – skru om til takknemlighet. For meg – akkurat nå: Takk for kaffen – takk for knekkebrød med banan – takk for NRK Jazz – takk for at jeg bor i et land med høy tillit. Takk for alle som hjelper andre. Takk for at jeg kan bidra med noe. Takk for at du leser dette! 💕
Tillat deg å nyte. Det er et privilegium å kunne jobbe selvstendig og fritt fra hjemmekontor.
Fortell meg gjerne om du har andre tips, så hjelper vi hverandre.
God arbeidslyst – og ta godt vare på deg selv og de rundt deg.
Varme tanker fra Kathrine – gründer, forfatter og emosjonell styrketrener
Her sitter vi. Inne i leilighetene våre. I husene våre. Noen våger seg ut i gatene. Hva skjer nå? Kan vi bruke denne krisen til noe?
Jeg sto ved vasken og skrubbet hendene da tanken slo meg: Jeg vasket hendene for naboen. For at han skal slippe virusbefengte dørhåndtak.
Det bor en merkelig trøst i den tanken. Vi kan hjelpe hverandre – vi hører sammen.
Sammen blir vi også tvunget til å tenke nytt nå. Være skapende i en vanskelig tid. De som rammes tungt av krisen, fortjener at vi kjemper på vårt beste, så her er en dult:
Hva kan vi bruke denne krisen til? Hva tar vi for gitt, og hva kommer til syne som vi ikke har sett før?
Her er min foreløpige liste, og jeg blir veldig glad om du vil fortsette på den.
1. Det blir tydelig hvordan vi hører sammen. Vi hilser på hverandre på nye måter. Med føttene. Med hendene mot hjertet. Med øynene. Det kjennes merkelig nok mer respektfullt enn å håndhilse.
2. Vi får ro og fred. Er det mulig å ta det med ro? Det oppstår pauser og tomrom som kan være gunstige for nyorientering og skaperkraft. «Salige er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel», skrev kulturskribenten Egon Friedell.
3. Vi blir mer fleksible. Vi får økt tillit til at vi kan jobbe hjemmefra. Denne berettigede tilliten kan gi store fremtidige besparelser. I tillegg slipper vi timevis i kø rundt byene. Det gir lavere utslipp og høyere livskvalitet.
4. Vi blir dultet ut i naturen. Treningsstudioene stenger. Skoger og parker ligger og venter. Fjellet ligger klart med den rikeste snøvinteren på lenge. Luften kjennes allerede klarere og renere etter en uke med lite reising.
5. No-FOMO. Kjenner du følelsen av å gå glipp av noe? At «alle andre» er ute og treffer folk og har det gøy, mens du sitter hjemme og ser på Netflix? Den følelsen har et navn – FOMO – Fear-of-missing-out. Den er borte. Nå sitter alle hjemme og ser på Netflix.
6. Vi blir gode på digitalt arbeid. Vi får en oppgradering av digital kompetanse, rund baut. Blir knallgode på å kommunisere bra på Zoom, Skype, Slack, Webinarjam og Facetime. Skolene får en solid dult i retning av effektive og gode nettbaserte læringsverktøy.
7. Vi får en global dugnad. Globale kriser løses av samarbeid. Når smarte, kloke og bra folk over hele verden samarbeider om å finne løsninger, da finner vi dem.
8. Bedre økonomiske modeller. Når økonomien er i krise, kan vi muligens finne andre verdistørrelser. Finnes det verdier som ikke er økonomiske? Vi kan se til New Zealand, Skottland og Island. De tre landene gikk nylig over til å styre etter målt livskvalitet, i tillegg til BNP.
9. Sannhetens time. Kanskje bringer krisen med seg nødvendige globale reformer og endringer? Helse kan avgjøre valget i USA.
10. Lavere forurensning. Den klarere himmelen over Kina kan spare mellom 50.000 til 100.000 liv i året, ifølge forskerne ved Cicero. Kan vi være på vei til å nå klimamålene likevel?
Meningen med (arbeids)livet
Vi trenger ikke lenger å spekulere på hva som gir mennesker god livskvalitet. Det har Harvard-universitetet funnet ut for oss, i det som kalles 75-årsstudien – den lengste studien utført ved et universitet noen gang.
Hvert år ble de samme 765 mennene spurt om hvordan de hadde det og hva som påvirket deres livskvalitet. Halvparten av deltagerne tilhørte toppstudentene ved Harvard, mens halvparten tilhørte Bostons fattigste områder.
Da resultatet ble offentliggjort i 2015, var funnene entydige:
1. Gode relasjoner.
2. Å delta i meningsfullt arbeid.
«Selvfølgelig», tenker du muligens. «Det er innlysende at gode relasjoner gjør livet bedre.»
Ja, det er innlysende for intellektet. Det kan være provoserende enkelt å forstå, og her ligger en av utfordringene: Gode relasjoner er ingen kompleks intellektuell øvelse – det er daglig praksis. Enkelt å forstå – ikke fullt så lett å få til. Dersom dette var lett, hadde vi ikke hatt annet enn gode relasjoner hele gjengen, og det har vi jo ikke.
Vi krangler med søsken og naboer. Skylder på foreldre. Troller på nettet, baksnakker kolleger, dømmer andre og kan kjenne oss krenket over små ting. Relasjoner er sårbare saker.
Tørster etter mening
Min opplevelse er at næringslivet er i fundamental endring, fra revisjon til relasjon. Både bedrifter og organisasjoner kobler seg nå til Harvards 75-årsstudie og FNs bærekraftsmål. Ikke fordi det ser pent ut i årsrapporten, men fordi ansatte, eiere og kunder tørster etter mening og tilhørighet. Dessuten er det lønnsomt.
I næringslivet snakkes det ikke lenger ensidig om den store P (profitt). Det snakkes om PPP – People, Planet, Profit. Merk deg at mennesket kommer først. Det starter med menneskets skaperkraft, og innovasjon fordrer dristighet. Mot til å sprenge grenser – bryte tabuer – og gå lenger enn vi har gjort før.
Kanskje kan vi bruke denne krisen til å bevege oss i retning av det både forskningen og Halldis Moren Vesaas har fortalt oss for lengst: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.»
Alle hjerters dag. Dette er også de knuste hjerters dag.
For kjærlighet kan være så mye, og den kan gjøre skikkelig, skikkelig vondt. Jeg vet hva jeg snakker om, hilsen singel og barnløs (53)…
I min verden er det få som har skrevet en vakrere hyllest til de knuste hjerter enn forsker og forfatter Brené Brown.
De modige og hjerteknuste
Det finnes ingen større trussel mot kritikerne, kynikere og fryktsprederne enn de av oss som er villige til å falle fordi vi har lært hvordan vi skal reise oss igjen.
Med flådde knær og forslåtte hjerter velger vi å eie våre historier om kamp, fremfor å skjule oss, streve og late som.
Når vi fornekter historiene våre, definerer de oss. Når vi rømmer fra ubehag, er vi aldri frie. Så vi vender oss mot sannheten og ser den i hvitøyet.
Vi vil ikke være karakterer i historiene våre. Ikke skurker, ikke ofre, ikke engang helter. Vi er forfatterne av livene våre, og vi skriver våre egne modige avslutninger.
Vi utvinner kjærlighet fra hjertesorg, Medfølelse fra skam. Nåde fra skuffelse. Mot fra feiltrinn.
Vår makt ligger i å vise hvem vi er. Historiene er vår vei hjem. Sannheten er sangen vår.
Vi er de modige og sønderknuste og vi reiser oss med ny styrke.
«Han har vært ute en vinternatt før,» sier vi gjerne om en person med erfaring fra livet. Er ikke det en hedersbetegnelse? Noe å være stolt av?
Vinternetter. Du vet kanskje hva jeg mener. De lange, kalde og ensomme nettene etter at kjæresten har forlatt deg. Eller du har mistet jobben. Mistet noen du er glad i. Strøket til eksamen. Gruer deg til å møte mennesker – gå på skolen – gå på jobben. Vil bare sove, fordi når du våkner er frykten der igjen. Sorgen. Savnet. Fortvilelsen. Du tror det aldri vil ta slutt. At du er den eneste som har det sånn. At du er helt alene.
Sånn ser mange vinternetter ut i et menneskeliv, og de færreste av oss slipper helt unna. Vi kan ønske oss sommerdag på sommerdag, men vinternettene har det med å komme – gjerne brått og uventet
Å dele vinternetter Og vi snakker sjelden om dem. Stapper dem heller ned i esker, og stuer dem inn i kjelleren, langt under eskene med julepynt. Julepynten hentes frem en gang i året, mens vinternettene blir liggende der nede i mørket.
Skammer vi oss over dem? Lar vi dem bli harde monumenter over feilsteg, i stedet for å betrakte dem som de seirene de faktisk er? Vi kom oss gjennom. Vi er en vinternatt rikere. En erfaring rikere.
Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre å være stolte av hva vi har vært gjennom? Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishylla som monumenter over et helhjertet liv?
Blir ikke nattseilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis? Medforfattere i hverandres liv.
Den rå sorgen Behovet vårt for å ta del i andres vinternetter viser seg tydelig når komiker Else Kåss Furuseth deler rått om livet uten barn, sorg og nedturer i bøker, kritikerroste teaterforestillinger og TV-serier.
Også smerten er din tjener. Lammet, sønderknust, elendig ser du at den gjenforener deg med det som er nødvendig.
Det som er nødvendig Hva betyr det? Hvordan gjenforenes vi med det som er nødvendig? For meg betyr det å gjenkjenne smerten som en uunngåelig og nødvendig del av livet. At vi har den sammen. Den forener oss.
”Velkommen smerte! Forlat meg ikke før du har lært meg det jeg skal lære”, skriver den amerikanske forfatteren Glennon Doyle i sin åpenhjertige erindringsbok Love Warrior – en kjærlighetskrigers bekjennelser.
Så kan sorgen lære oss? Akkurat nå? Jeg tror det er ømhet. Medfølelse. Takknemlighet. Kunsten å lene seg mykt mot savnet, i stedet for å la det gjøre oss harde, bitre eller spottende. Eller det kan være mot. Bli en som spør hvordan det går, og som spør igjen og igjen – uten frykt for svaret.
«Du kan være en som selv tør å være åpen om hvordan du har det. Men aller viktigst: Være den som bærer håpet for en som selv ikke har et. Du kan være der,» skrev fagansvarlig Kristin Oudmeyer hos UNICEF om kvelden 1. juledag, da vi fikk den vonde nyheten om at Ari Behn hadde valgt å avslutte sitt liv.
Ømhet – følelsenes dronning Ifølge forsker Ole Andre Solbakken ved Universitatet i Oslo er ømhet den av følelsene våre som i størst grad er bestemmende for god emosjonell helse. Evnen til å romme ømhet og våge å uttrykke den. I ømheten bor tårene. Salte, vonde og lindrende. Kanskje er tilgangen til tårer helt avgjørende for å smelte isen i vinternettene? Hva om tårer ikke er det beviset på «sammenbrudd» som vi ofte leser om i mediene? Hva om tårer tvert imot er et vårtegn? Vinterisen som smelter?
Mine tårers store forbilde er Kong Harald. Han går foran og brøyter vei for oss inn i en varmere tidsalder. De ekte tårene hans. I talen etter Utøya. Da han avduket statuen av moren sin, kronprinsesse Märtha, som døde da han var alt for ung. Den legendariske talen hans på hagefesten i Slottsparken, som gikk globalt og rørte mennesker langt utover Norges grenser.
Jeg opplever kongens varme, salte tårer som en kollektiv nedsmeltning – en slags global menneskelig oppvarming – en Global Human Warming.
Vi reiser sammen Det er fortsatt vinternetter i sikte, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Men kanskje er vi litt bedre kledt enn før? Hva om Else Kåss Furuseth, Christine Koht, Kong Harald og mange andre modige mennesker har utstyrt oss med lue, votter og termodress?
Vi skal heller ikke glemme at mange av oss har vært ute i kulden før. Vi vet en god del om hvordan vi kan hjelpe hverandre gjennom de mørkeste timene. Jeg håper og tror det.
Hvorfor lærer vi så lite om følelser på skolen? Hva kommer det av at jeg kan være så guffen med meg selv? Særlig i motbakke, der jeg virkelig kan trenge min egen støtte. Særlig da! Er jeg den eneste som har det sånn?
Disse spørsmålene romsterte hos meg i mange år, helt til jeg så Lady GaGa og Yale Center for Emotional Intelligence arrangerte en konferanse for studenter, som de kalte The Emotion Revolution.
De snakket til studentene om å ta ansvar for egne følelser og gjøre dem til styrke. Hvordan håndtere vanskelige følelser som irritasjon, sinne, ensomhet og skam? Hvordan styrke opplevelsen av gode følelser, som pågangsmot, glede, mening og tilhørighet?
Vi vet hvordan vi gjør dette nå. Forskningen har vist oss det. Hva om dette er det neste, logiske skrittet for menneskeheten? Hva om emosjonell styrke er veien til trygge, modige og skapende mennesker? Gode skolemiljøer, arbeidsmiljøer og relasjoner? Løsningene finnes – det er bare å bruke dem.
«Det er DETTE jeg kan gjøre!» tenkte jeg. «Jeg vil starte denne revolusjonen i Norge.»
Gjengen som sparket i gang Den emosjonelle revolusjon under Arendalsuka 2016. F.v Julien Bourelle, Svein-Harald Røine, Espen Olager Simonsen, Bianca Simonsen, Per Espen Stoknes, Maren Mørreaunet Selvaag, Loveleen Rihel Brenna, Marthe Sveberg, Kathrine Aspaas, Berta Lende-Røed, Jannicke Haugan, Tonje Flack, Bodil J. Haug, Pellegrino Riccardi.
Revolusjons kick-off i Arendal Nå er det 3 år siden denne samfunnsengasjerte gjengen sparket i gang Den emosjonelle revolusjon under Arendalsuka.
Augustkvelden var lun, og det var varmt i teltet, proppfullt av mennesker. Var det ikke helseminister Bent Høie vi så der borte ved teltduken? Jaggu var det helseministeren!
Hvorfor en emosjonell revolusjon? Jeg tenker på dette hele tiden, og jeg vil gjerne høre fra deg: Hva mener du? Trenger vi en emosjonell revolusjon? I så fall – hvorfor?
For min egen del trenger jeg den for å leve det rikeste og beste livet jeg kan: – Våge å ta fatt på nye prosjekter. – Snakke til meg selv som til en jeg bryr meg om. – Bry meg om andre. Våge å be om hjelp. Hjelpe andre. – Dyrke gode relasjoner til menneskene jeg møter og arbeider med. Venner, familie, naboer og nabohundene.
Dette er ingen selvfølge for meg, fordi jeg lenge pansret meg med kunnskap, titler, ironi og sylskarpt konkurranseinstinkt. Jeg lot mange av de beste delene av meg være skjult, av frykt for å være «uprofesjonell» og sårbar.
Jeg er dypt takknemlig for alt jeg nå vet om samarbeid, pågangsmot og livsglede – at det kan læres. Jeg kaller det emosjonell styrketrening, og jeg trenger det hver dag.
Hva med arbeidslivet? Hvordan skape gode skolemiljøer? Hva kjennetegner et godt arbeidsmiljø? Hvordan oppnå gode relasjoner til oss selv og til andre?
Etter 52 år som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende og ganske vanlig menneske, har jeg en sterk fornemmelse av at emosjonell innsikt og styrke ligger i kjernen av disse spørsmålene.
Når datamaskiner og kunstig intelligens avlaster oss mennesker i massiv skala, er det logisk å utvikle den delen der vi mennesker har våre fortrinn:
Omsorgsevne, selvinnsikt og emosjonell mestring er fremtidens superkrefter.
Trygghet. Evne til å lytte. Mot til å gå ut av flokken. Dette er menneskets nye «software» i tiden vi går inn i. (Les mer i kronikken hos NRK Ytring)
Hør for eksempel hva vitenskapsmann og miljøforkjemper Guy Speth sier om klima og miljøutfordringene vi står overfor:
«Jeg pleide å tenke at de største miljøproblemene var tap av biodiversitet, kollaps i økosystemer og klimaødeleggelser. Jeg pleide å tro at vi, med 30 års god vitenskap, kunne løse disse problemene. Men jeg tok feil. De største miljøproblemene er selvopptatthet, grådighet og apati… …for å håndtere DISSE problemene trenger vi en spirituell og kulturell transformasjon. Og vi vitenskapsfolk vet ikke hvordan vi gjør det.»
Heldigvis finnes det vitenskapsfolk som vet hvordan vi gjør det. De forsker på følelser, adferd og relasjoner. De sitter på mange av løsningene, og de handler i stor grad om å være nysgjerrig på følelser – ikke dømme dem. Ta ansvar for egne følelser og oppmerksom på andres.
Vil du være med? Nå har det gått 3 år siden den fantastiske kvelden under Arendalsuka, og det har skjedd så mye!
Det emosjonelle treningsstudioet er åpnet (2018). Nå er vi er over 5000 deltagere som er i gang med treningen. Du kan melde deg på gratis kurs
Interessen for emosjonell styrke i næringsliv og samfunnsliv er økende. Jeg merker det gjennom kunder som Econa – Tekna – Kreditorforeningen – RegnskapNorge – Oslo Politidistrikt og mange, mange flere.
Over 100 bedrifter og organisasjoner har ønsket å høre foredrag om Emosjonell styrketrening og Den emosjonelle revolusjon. Du kan se film her (ca 3 min)
Verdens største konferanse om følelser – Emotion revolution – ble arrangert i Bergen (2018). Der møttes rundt 600 terapeuter og helsearbeidere i tre dager. Det var fantastisk å høre foredragene, workshopene og møte andre følelsesengasjerte mennesker. Det er ildsjelene i det norske selskapet IPR, med Anne-Hilde Vassbø Hagen i spissen, som arrangerer. Våren 2021 blir det ny konferanse.
Og ikke minst – Livsmestring er på vei inn i skolen, fra høsten 2020. Mange skoler er allerede i gang, og jeg klør i følelsene etter å bidra med emosjonell styrketrening for barn og ungdom også.
Enkelt å lære mer! Hvis du liker det du leser om den emosjonelle revolusjon, er det veldig enkelt for deg å lære mer.
