Meningsløse kvinner

Gårsdagens kvinnemarsj i Washington – skjermdump fra Washington Post.

Er vi kvinner meningsløse?
Hvorfor sier vi ikke hva vi mener?
Hvorfor skygger vi debattene på Facebook?
Interesserer vi oss ikke for politikk og nyheter?

Norske kvinner er blant de i verden med lavest interesse for nyheter og politikk på Facebook, viser en fersk undersøkelse fra SINTEF. Vi står riktignok for 60 prosent av innholdet som deles her inne, men bare 30 prosent av innholdet som handler om politikk og nyheter.

”Kvinner må tørre å like og dele saker som er sterkt meningsbærende og som kan være kontroversielle,” mener Ragnhild Ulltveit-Moe i Minerva, og jeg er enig med henne.
Kjør på, damer!

Krig og global finans
Likevel. Kan det ligge mer informasjon i disse tallene enn det opplagte – at kvinner må bli barskere, mer samfunnsbevisste og våge mer? Kan det være grunn til å se på selve strukturen i politikken og nyhetsbildet? Jeg tror det.

For hva er en nyhet?
Hva er politikk?

”Kvinner må utsette seg for andre nyheter enn de myke,” sa Ulltveit-Moe til NRK i dag, og gjentar den etablerte sannheten om at skikkelige nyheter er harde. Skikkelige nyheter er store tall – gjerne harde ord – det er konflikt og kappestrid.

New York-Times-kommentator David Brooks er blant de som har beskrevet disse strukturene aller best, i sin bok Social Animal om prestisjehierarkiet i Washington.

”Folk som skriver om krig, budsjetter og global finans marsjerer rundt som titaner, mens folk som skriver om familiepolitikk, skolepolitikk og sosiale relasjoner i samfunnet blir behandlet som kvapsete nerder i russetiden. De kunne for eksempel trekke en senator til siden og forsøke å snakke om viktigheten av trygg voksenkontakt i tidlige barneår, og senatoren ville se på dem som om de forsøkte å samle inn penger til gruppeterapi for ensomme hundevalper. Deretter ville han gå bort for å snakke om noe seriøst, som en skatteplan eller en forsvarskontrakt.”

I løpet 26 år som økonomijournalist og samfunnsdebattant, har jeg sett tilsvarende strukturer her hjemme.

Ragnhild-Ulltveit-Moe i Minerva.

Digre kvinner
Det ligger noe her og ulmer. Noe som muligens hører sammen med gårsdagens kvinnemarsj i Washington – ja verden rundt. Så lenge ”politikk” og ”nyheter” er harde og konkurransepregede – så lenge ”det myke” defineres som annenrangs virkelighetsstoff, er det kanskje ikke til å undres over at mange kvinner foreløpig tusler rundt i utkanten av samfunnsdebatten?

Nei, jeg sier ikke at kvinner bare er myke og menn bare er harde. Jeg ønsker bare å påpeke mulige skjevheter og ubalanser i samfunssystemene, og motsatsene «myk» og «hard» er markører det er umulig å komme utenom i denne sammenhengen.

Legg til at det å være ”stor”, ”krevende” og ”ta plass” er blant kvinners største skamtriggere, og vi har oppskriften på en samfunnssamtale fri for kvinner. Det hjelper heller ikke balansen at det å bli oppfattet som ”svak” er menns desidert største skamtrigger.

Da står vi tilbake med en dynamikk der kvinner oppmuntres til å være søte, små og passe inn, mens menn oppmuntres til å være høylytte, skråsikre og skille seg ut. Facebook-toppen Sheryl Sandberg skriver poengtert og vitenskaplig om dette i boken Lean In.

Det ligger kraftfulle kulturelle, sosiale og seksuelle strukturer bak spørsmålene som Ragnhild Ulltveit-Moe tar opp i sin viktige kommentar. Ved å bringe alle momenter ut i lyset, kan vi kanskje komme oss et skritt videre.

Jeg håper det, og jeg vil gjerne vite hva du mener.
Legg igjen en kommentar uansett hva du måtte føle og mene.
Da blir samfunnssamtalen litt større.