Styggen på ryggen – og Sophie Elise

Foto lånt fra bloggen www.baredegbarebedre.com

Gårsdagens Sophie Elise-blogg ble en slags «Urd» i orkan styrke, og tendensen er tydelig:
Min egen generasjon – 45 til 60 år – synes jeg er en tulling.
De vil at personlige historier skal holde seg bak lukkede dører.
Det er pinlig og kleint og skal bare uttrykkes gjennom kunst, ordentlig litteratur og popsanger.

Generasjonen fra 20 til 45 år skjønner hva jeg ønsker å invitere til:
En sannere, varmere og mer feilbarlig offentlig samtale.

I tillegg har det kommet mange hoderystende meldinger fordi jeg gråt og kjente meg
ensom på julaften:

«Hvordan kan det ha seg at du, som er så flink og så flott, og har masse venner og søte hunder og sikkert mye annet, ikke har det kjempefint? Det burde du. Det fortjener du.»

Ikke så enkelt
Mannen mener det godt.
Samtidig trigger han den velkjente dobbelte skamfølelsen av å være privilegert og likevel ha det
vanskelig.
«I-landsproblemer,» sier vi med forakt i stemmen.

Her er vi ved en slags kjerne.
Hvorfor var  Lene Malin en gang nær ved å avslutte livet?
Hun med en så kjærlig familie, mange venner og superstjernestatus?
Hvorfor valgte Robin Williams faktisk å avslutte sitt?
Han var en av vår tids største skuespillere. Superstjerne med gode venner og en kjærlig familie?

Hvorfor dropper unge gutter ut av skolen?
Hvorfor skader unge jenter seg?
Hvorfor leser 60.000 bloggen til Sophie Elise?

Å snakke sant
Jeg opplever at vi – min generasjon – vi som sitter med styringen – vi som er mellom 40 og 60 år – ikke tar ansvar når vi peker på 16-20-åringene og ber dem rydde opp selv.
Vi har tross alt skapt dette samfunnet for dem.
Vi kan ha skapt det med perfeksjonismen vår.
Med fasadeklatring.
Med prestasjonsgalskap.
Med pengejag og vellykkethet og skjulte lidelser.

Vi – folk på 50 år – må begynne å snakke sant!
Vi har vært ute både vinternetter og høststormer – sommerkvelder og vårnetter.
Hva med å dele det vi har opplevd?
Åpent – sånn at jentene og guttene etter oss får et sant inntrykk av hva det vil si å være menneske.

Ikke bare skrive flinke og krasse kommentarer om alt det vi kan og vet.
Bruke tiden på å dupere og arrestere andre som ikke vet alt det vi vet.
Vi må begynne å gi.
Slutte å skape oss, og begynne å skape.

En livredd hjerne
For hva vet vi egentlig om hverandre?
Hvor mye tåler vi av et foraktfullt debattklima?
Hvorfor er det så vanskelig å vise hverandre varme og respekt på tvers av meninger og trossystemer?

Den velmenende mannen kan jo ikke vite om at jeg ble så intenst mobbet av en jentegjeng på
barneskolen at jeg til slutt valgte å flytte en klasse ned – fra 6. klasse til 5. klasse.
En klasse ned, fordi jeg ikke hadde lært noe som helst på tre år på grunn av mobbingen.

Frykten for utestengelse og skammen over å være upopulær har festet seg så dypt i mine
hjernestrukturer at de fortsatt preger meg – 40 år senere.
Tro meg – jeg jobber med saken.
Mentalt og emosjonelt.
Hver eneste dag.

Styggen på ryggen
Likevel tar det laaaaaaang tid, og dette er ferskvare.
Jeg jobber med å snakke til meg selv som til en god venn når julen kommer.
I år klarte jeg det altså ikke.
Styggen på ryggen tok overhånd, og jeg klandret meg sønder og sammen.
Da sklir jeg rundt på glattisen.
Glemmer alt jeg kan av mestringsstrategier – alt jeg er, alt jeg kan, og alt jeg drømmer om å få til.
Det er en grunn til at «Styggen» har blitt en slags norsk nasjonalsang.
Vi kjenner de stygge indre stemmene, de fleste av oss:

«Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Jævla skeis det’erre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder’n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet»
OnklP & De Fjerne Slektningene
Så dypt kan mobbing sitte i oss som er blitt utsatt for det.
Dette trenger vi å snakke om!

 

Takk fra Sophie Elise

Fra Sophie Elises Facebook-side i går.
Jeg er glad for at hun har lest Raushetens Tid.
Det er åpenhet det dreier seg om.

Aldri fått mer kjeft!
Selv har jeg aldri fått så mye kjeft som etter at jeg begynte å snakke sant.
Jeg har aldri opplevd så til de grader å bli utestengt fra offentlige debatter og avisspalter.
Så lenge jeg skrev flinkt, kritisk og dømmende om økonomi i Aftenposten, var alt helt greit.
Nå – når jeg skriver fra hjertet – magen – av og til underlivet – fortsatt om økonomi og politikk – da
sanker jeg forakt og motstand fra min egen generasjon.

Dette gjør meg motløs og trist, men det gjør meg aller mest nysgjerrig.
Hva er så provoserende?
Er det estetikken?
Det personlige?
Det heselige og uperpekte?
Det er jo ikke sånn at jeg vet og kan mindre nå enn da jeg skrev på kommentarplass i Aftenposten.

Jeg er fortsatt siviløkonom.
Jeg har fortsatt en master i internasjonal politikk og økonomi fra New School University i New York.Jeg har 25 år på baken som finansjournalist.
Jeg leser alt jeg kommer over av adferdsforskning og hjerneforskning.

Jeg vet veldig mye mer nå (og fortsatt ingenting, kjære Sokrates ).
Jeg har aldri skrevet sannere.
Det har aldri kostet mer å skrive.

Samtidig har jeg aldri fått så mange hilsener fra unge mennesker av alle slag, som takker for åpenhet og forsøket på å endre måte vi snakker sammen på.
Derfor har begynt å ta motstanden fra min egen generasjon som et tegn på at jeg er på riktig vei.

Spørsmål uten agenda
Akkurat nå sitter jeg på hytta på Røros.
Det er fyr på peisen.
Jeg har vært ute og måkt.
De to hundene mine snorker litt foran peisen.
Jeg har hatt en lang, god samtale med en venninne jeg trodde jeg hadde mistet.
Livet kjennes godt.

Sari foran peisen på Røros.

Og jeg har bestemt meg:
Neste år vil jeg være med å skape de nye samtalene.
2017 blir året med bedre samtaler, og jeg skal bruke bloggen min – akkurat som Sophie Elise.
Jeg skal skrive mest mulig rett frem – uten å redigere – som Sophie Elise.
Jeg skal retusjere minst mulig, og snakke mest mulig sant (er ikke helt sikker her, Sophie Elise 🙂
Jeg kan ikke love at jeg ikke juger.
Ikke helt.
Jeg er også dobbel – trippel – som Sophie Elise.

Jeg kommer til å gjøre dette i samarbeid med en norsk bedrift som heter Fuelbox.
Fuelbox lager fine, små bokser med åpne spørsmål.*
De ønsker å starte gode samtaler.
Samtaler helt uten agenda.
De brukes allerede av mange bedrifter og par og familier, ser boksen sånn ut:

Fuelbox finnes i mange varianter, og det kommer stadig nye varianter.
Her er noen av dem:
Venneboksen.
Parboksen.
Ungdomsboksen.
Lederboksen.
Innovasjonsboksen.
Familieboksen.

FOTO: Jakob Semb Aasmundsen

Hver eneste dag i 2017 skal jeg trekke et kort fra en av Fuelboxene, og du kan være med!
Noen dager intervjuer mennesker jeg treffer, som snakker rundt spørsmålet.
Andre dager vil jeg å knytte spørsmålet opp mot en aktuell sak i nyhetsbildet.
Jeg lurer på om jeg skal kalle bloggen for Finanstante 😀
Kom gjerne med innspill til hvordan dette kan gjøres!

Kanskje kan vi sammen gjøre 2017 til et år der vi gjør den offentlige samtalen varmere – sannere
– rausere – langsommere?
Gi hverandre tid og rom til å tenke høyt – tenke dumt – tenke fritt – tenke nytt – tenke mykt – tenke skjevt – tenke opp/ned?
Hele tiden med emosjonell bevissthet og økende selvinnsikt.

Tenk om vi får til det!
Det er mitt nyttårsønske for 2017.
Jeg håper du vil være med!

 

Les mer her:
God feiltastisk jul
Den emosjonelle revolusjon – bli med!
Hva er raushet?
Den rosa pønken er her!