Livet Media På turnè Samfunnsliv Siste nytt Økonomi

Fra skam til mot i London – Brené Brown II

Professor Brené Brown forandrer verden med sin banebrytende forskning på sårbarhet og mot.
Professor Brené Brown forandrer verden med sin banebrytende forskning på sårbarhet og mot.

Jeg har vært i London på kurs med selveste Brené Brown.
Her er den rå og sanne versjonen om hva som skjedde på kurset.

”Historier er data med en sjel.”
Det er forskningen til Brené Brown jeg vil fortelle om, og jeg bruker hennes egen metode: Historiefortellingen.

Rigget for nedtur
I to fullstappede dager sto hun på scenen.
Den lille, store professoren fra Houston, Texas.

Vi var 450 mennesker samlet i Kongressenteret i London.
Jeg var der sammen med søsteren min, Hanne og venninnen min, Annicken.
Salen var mer enn halvfull da vi kom, så vi fant plasser ganske langt bak
Jeg var lykkelig, skjelvende og starstruck.

Dronningen av skam, sårbarhet og mot!
Brené Brown. Dronningen av skam, sårbarhet og mot!

Forskningen hennes har forandret livet mitt.
Gjennom henne fikk jeg øye på hvordan jeg unngikk sårbarhet i livet mitt. Levde halvhjertet. Hvordan jeg forsøkte å være kul og kontrollert. Levere det som var forventet av meg. Hun ga meg nøklene til et sannere, rikere og kjærligere liv.
Jeg er evig takknemlig, og hun er en av de store heltinnene i Raushetens Tid.

Jeg har lest bøkene hennes flere ganger, og skrevet forordet i de norske utgavene.
Hennes nyeste bok, Rising Strong, har jeg hørt snart tre ganger på lydbok siden den kom ut i slutten av august.
Skjønner du?

Skjelven satt jeg på stolen bok i salen med et barnslig og undertrykt håp om å bli sett – lagt merke til av den nå verdenskjente lille, store professoren på scenen.
Håpet at anledningen bød seg til å ta direkte kontakt med henne.
Så rørende rigget for nedtur.
Hjelpeløst sårbar – rett og slett.

”Forventninger er skuffelse som venter på å bli utløst.”
Brené Brown

Sjelens sumpland
Hun kastet ikke bort tiden, og dykket rett ned i sitt tyngste og mest grunnleggende tema: Skam. Sjelens sumpland, som hun kaller den.
I flere timer beveget vi oss rundt skammens anatomi; den smertefulle følelsen av å være uverdig.
Opplevelsen av å måtte kjempe for kjærlighet og tilhørighet.

Og jeg kjempet.
Satt der i salen og slåss.
Slåss mot frykten for å ta ordet – stille et dumt spørsmål.
Kjempet mot følelsen av å være usynlig.
Ikke god nok.
Ikke viktig nok i denne sammenhengen.
Skulle Hanne og Annicken se meg sånn?

Å ta eierskap til vår egen historie og elske oss selv gjennom den prosessen, er det modigste vi noen gang kan gjøre. Brené Brown
Å ta eierskap til vår egen historie og elske oss selv gjennom den prosessen, er det modigste vi noen gang kan gjøre.
Brené Brown

Dag to.
Vi satt fortsatt på plassene våre langt bak.
Nå var jeg mer på offensiven. Tok meg sammen, og minnet meg selv på at jeg er journalist.
At jeg har tatt ordet tusenvis av ganger på pressekonferanser i inn- og utland.
Jeg rettet ryggen og rakk opp hånden gang på gang.
Andre stilte gode spørsmål.
Hun så meg ikke.
Jeg begynte å bli fortvilet og sint.

Da lunchpausen kom var jeg utslitt.
Skamfølelsen romsterte rundt i sjelens sumpland, og kjørte følgende mentale programmer:
Jeg burde nyte opplevelsen.
Jeg skulle ha slappet av og akseptert at jeg er oppspilt og sårbar.
Jeg ta meg sammen og huske at jeg er et voksent menneske.

Jeg vet så godt at når jeg pusher en situasjon, oppnår jeg gjerne det motsatte av det jeg ønsker. Mens når jeg senker skuldrene og har tillit til situasjonen, da kan alt mulig fint skje. Fikk jeg det bedre av å tenke disse tankene?
Not!

Å eie historien
Vi fant en tyrkisk restaurant i nærheten. Jeg skulle til å si noe lite hyggelig til søsteren min, irritabel og ute av balanse som jeg var, da det plutselig gikk opp for meg at jeg satt med muligheten til å praktisere nettopp det vi sitter i salen og utforsker intellektuelt:
Daring Greatly – å våge stort – på alle områder i livet.

At veien ut av mindreverd og skam er todelt. At jeg rett og slett kan øve på det Brené Brown kaller shame recilience (motstandsdyktighet mot skam).
Jeg kan:
1) Snakke til meg selv som om jeg snakker til en jeg er glad i.
2) Fortelle den skamfulle historien. Ta eierskap til den. Nysgjerrig. Uten å dømme.

Mens tårene trillet fortalte jeg Hanne og Annicken hva som foregikk.
At jeg var oppspist av frykt og forvirring.
At det sto så altfor mye på spill for meg der inne.
At jeg hadde lyst til å slå noen.
At kroppen min boblet av stress og at reptilhjernen var i fullt beredskap.
Kjemp eller flykt!

De lyttet. Nikket sakte.
Ristet på energisk hodet til mitt desperate forslag om at vi alle skulle rekke opp hånden hele tiden, og at de skulle gi ordet til meg hvis de fikk det.

Det ble søsteren min som fant veien.
”Jeg går og snakker med søsteren hennes. Forteller henne at du skriver forordet i de norske utgavene av bøkene hennes, og at du har veldig lyst til å treffe henne.”

Veien hjem

Slik gikk det til at jeg fikk møte Brené Brown.
Jeg rakk å fortelle henne hvor grunnleggende viktig arbeidet hennes er.
At hun sprenger grenser innenfor akademia.
At kursene hennes i å leve helhjertet og våge stort er med på å gjøre verden til et fredeligere og mer menneskevennlig sted.
Jeg fikk takket henne, og invitert henne til Norge.

”Jeg kjenner til arbeidet ditt,” svarte hun. ”Du gjør en viktig jobb.”

Smilet gikk trill rundt hodet, og jeg svevde ned til plassen min bak i salen.
Jeg hadde truffet henne. Snakket med henne.
Takket være en snill og handlekraftig storesøster, og takket være Brené Browns forskning, som jeg har brukt de siste fire årene på å fordype meg i – om sårbarhet – skam – og mot.

I den neste bloggen fra London vil jeg gå dypere inn i denne forskningen.
Takk for at du vil være med!

Ikke hver dag jeg treffer en av mine største heltinner!
Ikke hver dag jeg treffer en av mine største heltinner!

Les mer her:
Myke verdier forandrer verden
Manifest for rosa pønkere
Hva er raushet?

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.