Noen blir så provosert av Raushetens Tid at det nesten er litt moro.
En av dem er journalist Eirin Eikefjord, som skriver slik i lørdagens Bergens Tidende:
”Raushet er ikke bare naturstridig, det er også en ekstremt effektiv hersketeknikk.”
«Raushetens diktatur rommer bare bekreftelse, ingen motforestillinger.
Aldri nei, bare ja, ja, ja og heia, heia, heia!
Alle skal hoppe opp og ned og klappe i hendene.
Kritiske innspill og negativitet er nemlig «dårlige følelser».»
Jeg synes det er strålende at Eikefjord tar seg tid til å skriver om raushet, og det gir nyttig trening i å tåle kritikk – til og med krass kritikk – offentlig.
Likevel – i sin iver etter å ta avstand fra raushetsbegrepet, foretar hun en fundamental feilslutning:
Raushet er ikke ettergivenhet. Raushet er å konfrontere fra et så konstruktivt sted som mulig.
Raushet er ikke noe diktatur. De er ikke noe vi kan pålegge andre.
Raushet er en verdi som vi kan forsøke å leve ut i møte med menneskene rundt oss.Raushet er å gi rom uten en grunn – hersketeknikker benyttes av en grunn.
Raushet er ikke lett, men jeg opplever at bare små forbedringer gir store resultater.
Vi har ulike oppfatninger av hva sann raushet er, og jeg kan fortsatt bare bidra med min versjon.
Dette er det jeg forsøker å leve etter:
- Unne andre suksess.
- Våge åpenhet.
- Lytte til andre.
- Våge å feile.
- Tillate andre å feile.
- Ta et skritt tilbake før jeg dømmer andre.
- Konfrontere andre mennesker med vennlighet.
- Sette grenser med vennlighet.
- Si vennlig nei takk til det jeg ikke ønsker å være med på.
- Tåle kritikk uten å bli sur og grinete.
- Tilgi meg selv – og andre.
Jeg kommer til å fortsette og forsøke å leve sånn.
Jeg kommer til å fortsette å feile.
Jeg ønsker å fortsette å lære – sammen med menneskene rundt meg.
Og jeg er litt nysgjerrig – hva gjør du for å tåle kritikk?
Les mer
Tabber og feiltrinn i 2014
Vår indre Billy Elliott
Yoga fra India til Wall Street