Siste nytt

Selvrespektens evangelium

Selvrespektens evangelium

Foto: Norwegian - Selvrespektens
Foto: Norwegian

”Knausgård er det nye partydopet,” fikk jeg vite da jeg besøkte litteraturfestivalen World Voices i New York for en måned siden. ”Denne mannens kamp er vår kamp. Han er oss.”

Dette skal handler om Karl Ove Knausgårds gigantiske kunstneriske prosjekt.
Om hvordan en manns selvforakt kan bli en hel generasjons selvrespekt.

New York, 5. juni 2014
”Så det er Beatles som er her, ikke sant?”

Køen utenfor McNally Jackson bokhandel i SoHo er lang. Folk har stilt seg opp fra tidlig ettermiddag for å komme inn til samtalen med Karl Ove Knausgård. Slik rapporterte journalist John Williams i The New York Times i forrige uke.

“Han er sky, nesten forkrøplet av skam”, skrev Time Magazine nylig i et stort portrett av den norske forfatteren, og treffer både forfatteren og tidsånden rett i mellomgulvet:

“Det handler om skam.
Om frykten for ikke å være god nok.
Den dype, altomfattende følelsen av ikke å fortjene kjærlighet og tilhørighet.”

Vår generasjons ledere, forskere, tenkere og kunstnere har en stor oppgave: Å lede oss ut av perfeksjonisme og forkrøplet skamfølelse – ut dit motet og skaperkraften bor.

Latterlig dårlig
Dette arbeidet skjer kontinuerlig, og vi er alle med – enten vi merker det eller ikke. Slik som forfatter og skribent Kristine Storli Henningsen i Drammen, som sjekket Facebook-feeden sin og fant den vanlige flodbølgen av vakre mennesker i bunader og duggende vinglass med sjøutsikt.

”Kan noen snart være litt mislykket her inne,” spurte hun.
”Nei vel, så får jeg være det selv!”

Så setter hun i gang ”3 ting jeg er latterlig dårlig til”, og får en flom av latter og takknemlighet tilbake. Folk vil være med, og forteller om til alt fra å åpne makrell-i-tomat-bokser, tåle andre mennesker i kø, og ta imot kritikk uten å gå i forsvar.

Særlig dette siste: latterlig dårlig til å ta imot kritikk uten å gå i forsvar, er så befriende at jeg kaster meg på bølgen i ren, forfrisket elendighet.
3 ting jeg er latterlig dårlig til:

– Få barn. Jeg har ikke fått et eneste ett, så vidt jeg vet. Alle forteller meg at jeg ville merket det.

– Bo sammen med folk. Men jeg er veldig flink til å bo sammen med hund. (Følte behov for å si det…)

– Stå opp om morgenen for å trene. Legge meg om kvelden uten å spise sjokolade.

Dom og kritikk
Min intellektuelle forfengelighet vrir seg i smerte når jeg skriver dette. Nådeløse kritikere holder årskonferanse i hodet mitt – uten ordstyrer.

”Latterlig barnslig.”
”Hjelpeløst selvopptatt!”
”Hvor lenge skal Aftenposten trykke disse ungdomsskolestilene?”

Jeg vet det er selvforakten som snakker, og jeg får som vanlig lyst til å forsvare meg. Rope at jeg bare lengter etter å være modig. At jeg vil være med på dugnaden. Bryte nytt land. Flytte grenser for hvordan det er lov til å oppføre seg i det offentlige rom. Hva det er lov til å snakke om. Hvordan det er lov til å snakke.

Forakt og forsoning
Så husker jeg hva min amerikanske lærer, professor Brené Brown, har sagt om kritikk og dømming. At vi mennesker dømmer hardest på de områdene der vi selv er sårbare for skam.

At skamfølelsen trenger tre ting for å vokse eksponentielt: Stillhet, dom og hemmelighold. At det å ta eierskap til våre historier derfor er det viktigste vi noen gang kommer til å gjøre. Historier om utenforskap. Om lykke. Om å miste jobben. Om brudd. En tapt barndom. Ny vekst. Vi kan sørge, erkjenne, skrive og fortelle. Først til oss selv – deretter til noen som fortjener å høre.

Vi kan fortelle oss helt dit hvor andres reaksjoner ikke betyr stort for vår egen prosess, forteller Brené Brown.
Da eier vi vår egen historie.

Vår kamp
Karl Ove Knausgårds seks binds kamp og Kristine Storli Henningsens Facebook-stunt er uttrykk for det samme budskapet:
Det er ikke så farlig. Det er bare livet, og det rammer oss alle på sitt ustyrlige vis.

– De har vært frigjørende å skrive. Det er som å komme ut i det fri, med guarden senket, naken, uredd og fri, sier Knausgård i intervjuet med Time Magazine.

Og slik forklarer han seg i en tenkt rettssal i romanseriens siste bok:

”Det finnes noe som alle opplever, som er det samme for alle mennesker (..), men som ikke blir formidlet noe sted, annet enn i det helt private rom. Alle opplever vanskeligheter en eller annen gang i løpet av livet, alle kjenner noen som er alkoholisert, som har psykiske problemer eller som på andre måter går under, i alle fall er det min erfaring; hver gang jeg treffer et nytt menneske og blir kjent med det, dukker det før eller siden opp en slik fortelling, om sykdom, forfall eller brå død. Dette representeres ikke, dermed er det som om det ikke finnes, eller er en byrde som hver og en av oss bærer alene.”

Og så stiller han det store spørsmålet – det som klinger gjennom hele romanserien:

”Hvorfor skam og hemmeligholdelse overfor det som dypest sett kanskje er det menneskeligste av alt? Hva er det som er så farlig at vi ikke kan si det høyt?”

Ømhet og respekt
Ja, hva er det som er så farlig? Vi trues ikke lenger av ville dyr. Bjørner, løver og ulver tar ikke lenger livet av oss. Vi blir spist av ensomhet. Innenfra. Følelsen av ikke å være bra nok. Ikke å tilhøre et fellesskap.

Det er her Karl Ove Knausgårds gigantiske kunstneriske prosjekt flerrer dørene opp på vidt gap. Lufter ut, og lar oss sitte igjen med den rike følelsen av ikke å være alene. At det tross alt finnes en vei inn til det innerste – og ut igjen til fellesskapet.

Og som bestilt, som om Karl Ove Knausgård har fått med seg ukens Facebook-stunt fra Drammen, kommer han med følgende bekjennelser til New York Times utsendte reporter:

”Jeg var veldig overrasket da denne boken ble lest i det hele tatt.”
”Jeg har overhodet ingen selvtillit når jeg skriver.”
”Jeg liker egentlig ikke meg selv.”

Slik kan én manns uttalte og erkjente selvforakt bidra til en hel generasjons selvrespekt.

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.