Det fineste noen har sagt?

Lanseringen av Brené Browns bok Reis deg med ny styrke, hos Cappelen Damm. Foto: Tatt fra streaming i stua til en jeg setter stor pris på.

Hva er det fineste noen har sagt til deg i jobbsammenheng?

Dagens spørsmål trigger en følelse av usikkerhet og skam hos meg.
Mange av oss er oppdratt til at vi ikke skal skryte – ikke være stolte av det vi oppnår – bare gå videre.
Det kan være en god leveregel.

Samtidig må vi ta frem de bra tingene for å holde dampen oppe – for å være motivert i det arbeidet vi har valgt oss – uansett hva det er.

Vi trenger nemlig seks gode tilbakemeldinger for å svelge én dårlig.
(mer…)

Hvilke nyheter engasjerer deg?

Årets første gjest er journalist og samfunnsdebattant Jakob Semb Aasmundsen (20)
Han er grunnlegger av organisasjonen World Against Prejudice.
For tiden studerer han Globale utfordringer ved Leiden University Collage the Hague.

Velkommen til årets første spørsmål fra Fuelboksen!
Jeg er fortsatt på Røros, der jeg jobber denne første uken.
Jeg håper du vil tenke litt på dette spørsmålet i løpet av kvelden.

Hva slags nyheter engasjerer deg mest?
Jeg har spurt journalist og samfunnsdebattant Jakob Semb Aasmundsen (20).
Han har mottatt flere priser for sin journalistikk, og er særlig opptatt av at vi skal innrømme og arbeide med egne fordommer.
Han har mange gode nyhetstips å komme med!

«Jeg liker overraskende nyheter. Som at det er flere kvinnelige professorer med innvandrerbakgrunn enn norske. Nyheter som får meg til å tenke – «så gøy – så rart!» – som bryter med fordommer.

(mer…)

Godt nytt, feiltastisk år!


Tusen takk for at du har vært med på et humpete og spennende og lærerikt år!
Vi vet at endring tar tid, og jeg gleder meg til at vi fortsetter i 2017.

Her er diktet jeg alltid tar frem i motbakke og motvind – Amor Fati
– Elsk din skjebne – av André Bjerke.

Godt feiltastisk nytt år!
(mer…)

Styggen på ryggen – og Sophie Elise

Foto lånt fra bloggen www.baredegbarebedre.com

Gårsdagens Sophie Elise-blogg ble en slags «Urd» i orkan styrke, og tendensen er tydelig:
Min egen generasjon – 45 til 60 år – synes jeg er en tulling.
De vil at personlige historier skal holde seg bak lukkede dører.
Det er pinlig og kleint og skal bare uttrykkes gjennom kunst, ordentlig litteratur og popsanger.

Generasjonen fra 20 til 45 år skjønner hva jeg ønsker å invitere til:
En sannere, varmere og mer feilbarlig offentlig samtale.

I tillegg har det kommet mange hoderystende meldinger fordi jeg gråt og kjente meg
ensom på julaften:

«Hvordan kan det ha seg at du, som er så flink og så flott, og har masse venner og søte hunder og sikkert mye annet, ikke har det kjempefint? Det burde du. Det fortjener du.»

Ikke så enkelt
Mannen mener det godt.
Samtidig trigger han den velkjente dobbelte skamfølelsen av å være privilegert og likevel ha det
vanskelig.
«I-landsproblemer,» sier vi med forakt i stemmen.

Her er vi ved en slags kjerne.
Hvorfor var  Lene Malin en gang nær ved å avslutte livet?
Hun med en så kjærlig familie, mange venner og superstjernestatus?
Hvorfor valgte Robin Williams faktisk å avslutte sitt?
Han var en av vår tids største skuespillere. Superstjerne med gode venner og en kjærlig familie?

Hvorfor dropper unge gutter ut av skolen?
Hvorfor skader unge jenter seg?
Hvorfor leser 60.000 bloggen til Sophie Elise?

Å snakke sant
Jeg opplever at vi – min generasjon – vi som sitter med styringen – vi som er mellom 40 og 60 år – ikke tar ansvar når vi peker på 16-20-åringene og ber dem rydde opp selv.
Vi har tross alt skapt dette samfunnet for dem.
Vi kan ha skapt det med perfeksjonismen vår.
Med fasadeklatring.
Med prestasjonsgalskap.
Med pengejag og vellykkethet og skjulte lidelser.

Vi – folk på 50 år – må begynne å snakke sant!
Vi har vært ute både vinternetter og høststormer – sommerkvelder og vårnetter.
Hva med å dele det vi har opplevd?
Åpent – sånn at jentene og guttene etter oss får et sant inntrykk av hva det vil si å være menneske.

Ikke bare skrive flinke og krasse kommentarer om alt det vi kan og vet.
Bruke tiden på å dupere og arrestere andre som ikke vet alt det vi vet.
Vi må begynne å gi.
Slutte å skape oss, og begynne å skape.

(mer…)

Unnskyld, Sophie Elise!

Jeg fikk selvbiografien til Sophie Elise til jul, og ble fornærmet.
Det er helt sant, og jeg er flau.
Sannheten er at hun reddet julen min.

Jeg, dømme Sophie Elise?
Jeg, som gråt, var ulykkelig, og gjorde menneskene rundt meg ulykkelige på julaften?
Jeg som hjelpeløst ramler ned i ”julehullet”, fordi jeg kjenner meg alene.
Fordi jeg ikke klarer å la være å sammenligne meg med andre i julen.
Fordi jeg er singel på åttende året, og akkurat så barnløs som jeg kommer til å være resten av livet.
Det er ikke noen hemmelighet at julen er den tyngste høytiden for sånne som meg.

Så får jeg boken til Sophie Elise, og hun hjelper meg opp av det mørke hullet.
Hun er så brutalt ærlig, så gjenkjennelig destruktiv, og så velsignet kontrastfylt at jeg sitter fascinert og takknemlig tilbake.
(mer…)